Job 42

1 Da svarte Job Herren og sa: 2 Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for dig. 3 Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var mig for underlig, og som jeg ikke skjønte. 4 Men hør nu, så vil jeg tale! Jeg vil spørre dig, og du skal lære mig. 5 Bare hvad ryktet meldte, hadde jeg hørt om dig; men nu har mitt øie sett dig. 6 Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.

7 Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot dig og dine to venner; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

8 Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for eder! Og min tjener Job skal bede for eder; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder efter eders uforstand; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job. 9 Så gikk Elifas fra Teman og Bildad fra Suah og Sofar fra Na’ma og gjorde som Herren hadde talt til dem; og Herren bønnhørte Job.

10 Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han bad for sine venner; og Herren øket alt det Job hadde hatt, til det dobbelte.

11 Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de gav ham hver en kesitte og hver en gullring. 12 Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første, og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner. 13 Og han fikk syv sønner og tre døtre. 14 Den ene datter kalte han Jemima, den annen Kesia og den tredje Keren-Happuk. 15 Så fagre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet; og deres far gav dem arv blandt deres brødre. 16 Derefter levde Job hundre og firti år, og han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd. 17 Og Job døde, gammel og mett av dager.