1 **Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem.

2 **Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!

3 *Hva har mennesket igjen for sitt strev,

for alt det strever med under solen?

4 Slekter går, og slekter kommer,

men jorden er alltid den samme.

5 Solen går opp, og solen går ned,

så lengter den tilbake

til stedet der den går opp.

6 Den skinner og vandrer mot sør,

så vender den og vandrer mot nord,

mens vinden snur og skifter

og tar fatt på sin rundgang igjen.

7 Alle elver renner ut i havet,

men havet blir ikke fullt;

dit elvene før har rent,

fortsetter de å renne.

8 *Alle ting går sin strevsomme gang,

menneskets ord strekker ikke til.

Øyet blir ikke mett av å se,

og øret blir ikke fullt av å høre.

9 *Det som har skjedd, skal atter skje,

og det som ble gjort, skal gjøres på nytt.

Intet er nytt under solen.

10 Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt»,

har det likevel hendt i tidligere tider,

lenge før oss.

11 *Ingen minnes det som før har hendt.

Og det som skal komme,

vil heller ingen minnes

i slektene som følger.

12 Jeg, Forkynneren, var konge

over Israel, i Jerusalem.

13 *Jeg la meg på hjertet å undersøke

og granske med visdom

alt som blir gjort under himmelen.

Det er et ondt strev

Gud har gitt menneskene

å plage seg med.

14 **Jeg betraktet hver gjerning

som blir gjort under solen.

Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!

15 *Det som er kroket, kan ingen rette opp.

Det som mangler, kan ingen telle.

16 *Jeg sa i mitt hjerte:

Se, jeg har vunnet større visdom

enn noen som har hersket

i Jerusalem før meg.

Mye har jeg lært å kjenne

av visdom og kunnskap.

17 *Jeg la meg på hjertet å lære

hva som er visdom,

og hva som er dårskap og uforstand.

Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden.

18 For med stor visdom følger store kvaler.

Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.