1 Men en mann ved navn Ananias og hans hustru Saffira solgte en eiendom,

2 og han stakk til side noget av pengene med sin hustrus vitende, og bar frem en del og la det for apostlenes føtter.

3 Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulde lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noget av pengene for akeren?

4 Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den blev solgt? Hvorfor har du satt dig denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løiet for mennesker, men for Gud.

5 Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og opgav ånden. Og stor frykt kom over alle som hørte det;

6 og de unge menn stod op og la ham til rette og bar ham ut og begravde ham.

7 Så gikk det omkring tre timer; da trådte hans hustru inn, uten å vite hvad som var skjedd.

8 Peter tok da til orde og sa til henne: Si mig: Var det for denne pris I solgte akeren? Hun sa: Ja, for denne pris.

9 Da sa Peter til henne: Hvorfor er I dog blitt enige om å friste Herrens Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære dig ut.

10 Og straks falt hun om for hans føtter og opgav ånden, og da de unge menn kom inn, fant de henne død; og de bar henne ut og begravde henne hos hennes mann.

11 Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette.

12 Men det blev gjort mange tegn og undergjerninger blandt folket ved apostlenes hender, og de holdt alle samdrektig til i Salomos buegang.

13 Av de andre vågde ingen å holde sig til dem; men folket priste dem;

14 og dess flere troende blev vunnet for Herren, menn og kvinner i hopetall,

15 så de endog bar de syke ut på gatene og la dem på senger og benker, forat endog bare skyggen av Peter kunde overskygge nogen av dem når han kom.

16 Ja, også fra de omliggende byer kom de sammen i mengde til Jerusalem og førte med sig syke og folk som var plaget av urene ånder, og de blev alle helbredet.

17 Da stod ypperstepresten op og alle de som holdt med ham, det var sadduseernes parti, og de blev fulle av nidkjærhet

18 og la hånd på apostlene og kastet dem i det offentlige fengsel.

19 Men en Herrens engel åpnet om natten fengslets dører og førte dem ut og sa:

20 Gå avsted, og stå frem og tal i templet alle dette livs ord for folket!

21 Da de hørte dette, gikk de mot dagningen inn i templet og lærte. Da nu ypperstepresten og hans følge kom, kalte de sammen rådet og alle Israels barns eldste, og sendte bud til fengslet for å hente dem.

22 Men de tjenere som kom dit, fant dem ikke i fengslet; de kom da tilbake og meldte:

23 Fengslet fant vi pålitelig lukket, og vaktmennene stod ved døren; men da vi lukket op, fant vi ingen der inne.

24 Da høvedsmannen for tempelvakten og yppersteprestene hørte disse ord, visste de ikke hvad de skulde tenke om dem, og hvad dette skulde bli til.

25 Da kom det en og meldte dem: Se, de menn som I kastet i fengsel, står i templet og lærer folket.

26 Da gikk høvedsmannen avsted med tjenerne og hentet dem, dog ikke med vold; for de fryktet for folket, at de skulde bli stenet.

27 Og da de hadde hentet dem, stilte de dem for rådet, og ypperstepresten spurte dem og sa:

28 Vi bød eder strengt at I ikke skulde lære i dette navn, og nu har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss!

29 Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mere enn mennesker.

30 Våre fedres Gud opvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre;

31 ham ophøiet Gud ved sin høire hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

32 Og vi er hans vidner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder ham.

33 Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de la råd op om å slå dem ihjel.

34 Men det stod op en fariseer i rådet ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høit aktet av hele folket, og han bød å føre mennene ut et øieblikk,

35 og han sa til dem: Israelittiske menn! Se eder vel for hvad I gjør med disse mennesker!

36 For nogen tid siden fremstod Teudas, som sa sig å være noget, og omkring fire hundre menn slo sig sammen med ham; han blev drept, og alle de som lød ham, spredtes og blev til intet.

37 Efter ham fremstod Judas fra Galilea i skatteutskrivningens dager og forførte folket til å følge sig; også han omkom, og alle de som lød ham, blev spredt.

38 Og nu sier jeg eder: Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne,

39 men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!

40 De lød ham da, og kalte apostlene inn igjen og lot dem hudstryke, og bød dem at de ikke skulde tale i Jesu navn, og så lot de dem gå.

41 Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld;

42 og de holdt ikke op med å lære hver dag i templet og hjemme og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus.

1 But a certain man named Ananias, with Sapphira his wife, sold a possession, 2 and kept back part of the price, his wife also being privy to it, and brought a certain part, and laid it at the apostles’ feet. 3 But Peter said, Ananias, why hath Satan filled thy heart to lie to the Holy Spirit, and to keep back part of the price of the land? 4 While it remained, did it not remain thine own? and after it was sold, was it not in thy power? How is it that thou hast conceived this thing in thy heart? thou hast not lied unto men, but unto God. 5 And Ananias hearing these words fell down and gave up the ghost: and great fear came upon all that heard it. 6 And the young men arose and wrapped him round, and they carried him out and buried him.

7 And it was about the space of three hours after, when his wife, not knowing what was done, came in. 8 And Peter answered unto her, Tell me whether ye sold the land for so much. And she said, Yea, for so much. 9 But Peter said unto her, How is it that ye have agreed together to try the Spirit of the Lord? behold, the feet of them that have buried thy husband are at the door, and they shall carry thee out. 10 And she fell down immediately at his feet, and gave up the ghost: and the young men came in and found her dead, and they carried her out and buried her by her husband. 11 And great fear came upon the whole church, and upon all that heard these things.

12 And by the hands of the apostles were many signs and wonders wrought among the people: and they were all with one accord in Solomon’s porch. 13 But of the rest durst no man join himself to them: howbeit the people magnified them; 14 and believers were the more added to the Lord, multitudes both of men and women: 15 insomuch that they even carried out the sick into the streets, and laid them on beds and couches, that, as Peter came by, at the least his shadow might overshadow some one of them. 16 And there also came together the multitude from the cities round about Jerusalem, bringing sick folk, and them that were vexed with unclean spirits: and they were healed every one.

17 But the high priest rose up, and all they that were with him (which is the sect of the Sadducees), and they were filled with jealousy, 18 and laid hands on the apostles, and put them in public ward. 19 But an angel of the Lord by night opened the prison doors, and brought them out, and said, 20 Go ye, and stand and speak in the temple to the people all the words of this Life. 21 And when they heard this, they entered into the temple about daybreak, and taught. But the high priest came, and they that were with him, and called the council together, and all the senate of the children of Israel, and sent to the prison-house to have them brought. 22 But the officers that came found them not in the prison; and they returned, and told, 23 saying, The prison-house we found shut in all safety, and the keepers standing at the doors: but when we had opened, we found no man within. 24 Now when the captain of the temple and the chief priests heard these words, they were much perplexed concerning them whereunto this would grow. 25 And there came one and told them, Behold, the men whom ye put in the prison are in the temple standing and teaching the people. 26 Then went the captain with the officers, and brought them, but without violence; for they feared the people, lest they should be stoned. 27 And when they had brought them, they set them before the council. And the high priest asked them, 28 saying, We strictly charged you not to teach in this name: and behold, ye have filled Jerusalem with your teaching, and intend to bring this man’s blood upon us. 29 But Peter and the apostles answered and said, We must obey God rather than men. 30 The God of our fathers raised up Jesus, whom ye slew, hanging him on a tree. 31 Him did God exalt with his right hand to be a Prince and a Saviour, to give repentance to Israel, and remission of sins. 32 And we are witnesses of these things; and so is the Holy Spirit, whom God hath given to them that obey him.

33 But they, when they heard this, were cut to the heart, and were minded to slay them. 34 But there stood up one in the council, a Pharisee, named Gamaliel, a doctor of the law, had in honor of all the people, and commanded to put the men forth a little while. 35 And he said unto them, Ye men of Israel, take heed to yourselves as touching these men, what ye are about to do. 36 For before these days rose up Theudas, giving himself out to be somebody; to whom a number of men, about four hundred, joined themselves: who was slain; and all, as many as obeyed him, were dispersed, and came to nought. 37 After this man rose up Judas of Galilee in the days of the enrolment, and drew away some of the people after him: he also perished; and all, as many as obeyed him, were scattered abroad. 38 And now I say unto you, Refrain from these men, and let them alone: for if this counsel or this work be of men, it will be overthrown: 39 but if it is of God, ye will not be able to overthrow them; lest haply ye be found even to be fighting against God. 40 And to him they agreed: and when they had called the apostles unto them, they beat them and charged them not to speak in the name of Jesus, and let them go. 41 They therefore departed from the presence of the council, rejoicing that they were counted worthy to suffer dishonor for the Name. 42 And every day, in the temple and at home, they ceased not to teach and to preach Jesus as the Christ.