1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
1 Man, that is born of a woman,
Is of few days, and full of trouble.
2 He cometh forth like a flower, and is cut down:
He fleeth also as a shadow, and continueth not.
3 And dost thou open thine eyes upon such a one,
And bringest me into judgment with thee?
4 Who can bring a clean thing out of an unclean? not one.
5 Seeing his days are determined,
The number of his months is with thee,
And thou hast appointed his bounds that he cannot pass;
6 Look away from him, that he may rest,
Till he shall accomplish, as a hireling, his day.
7 For there is hope of a tree,
If it be cut down, that it will sprout again,
And that the tender branch thereof will not cease.
8 Though the root thereof wax old in the earth,
And the stock thereof die in the ground;
9 Yet through the scent of water it will bud,
And put forth boughs like a plant.
10 But man dieth, and is laid low:
Yea, man giveth up the ghost, and where is he?
11 As the waters fail from the sea,
And the river wasteth and drieth up;
12 So man lieth down and riseth not:
Till the heavens be no more, they shall not awake,
Nor be roused out of their sleep.
13 Oh that thou wouldest hide me in Sheol,
That thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past,
That thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
14 If a man die, shall he live again?
All the days of my warfare would I wait,
Till my release should come.
15 Thou wouldest call, and I would answer thee:
Thou wouldest have a desire to the work of thy hands.
16 But now thou numberest my steps:
Dost thou not watch over my sin?
17 My transgression is sealed up in a bag,
And thou fastenest up mine iniquity.
18 But the mountain falling cometh to nought;
And the rock is removed out of its place;
19 The waters wear the stones;
The overflowings thereof wash away the dust of the earth:
So thou destroyest the hope of man.
20 Thou prevailest for ever against him, and he passeth;
Thou changest his countenance, and sendest him away.
21 His sons come to honor, and he knoweth it not;
And they are brought low, but he perceiveth it not of them.
22 But his flesh upon him hath pain,
And his soul within him mourneth.