1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
1 And Job again took up his parable, and said,
2 Oh that I were as in the months of old,
As in the days when God watched over me;
3 When his lamp shined upon my head,
And by his light I walked through darkness;
4 As I was in the ripeness of my days,
When the friendship of God was upon my tent;
5 When the Almighty was yet with me,
And my children were about me;
6 When my steps were washed with butter,
And the rock poured me out streams of oil!
7 When I went forth to the gate unto the city,
When I prepared my seat in the street,
8 The young men saw me and hid themselves,
And the aged rose up and stood;
9 The princes refrained from talking,
And laid their hand on their mouth;
10 The voice of the nobles was hushed,
And their tongue cleaved to the roof of their mouth.
11 For when the ear heard me, then it blessed me;
And when the eye saw me, it gave witness unto me:
12 Because I delivered the poor that cried,
The fatherless also, that had none to help him.
13 The blessing of him that was ready to perish came upon me;
And I caused the widow’s heart to sing for joy.
14 I put on righteousness, and it clothed me:
My justice was as a robe and a diadem.
15 I was eyes to the blind,
And feet was I to the lame.
16 I was a father to the needy:
And the cause of him that I knew not I searched out.
17 And I brake the jaws of the unrighteous,
And plucked the prey out of his teeth.
18 Then I said, I shall die in my nest,
And I shall multiply my days as the sand:
19 My root is spread out to the waters,
And the dew lieth all night upon my branch:
20 My glory is fresh in me,
And my bow is renewed in my hand.
21 Unto me men gave ear, and waited,
And kept silence for my counsel.
22 After my words they spake not again;
And my speech distilled upon them.
23 And they waited for me as for the rain;
And they opened their mouth wide as for the latter rain.
24 I smiled on them, when they had no confidence;
And the light of my countenance they cast not down.
25 I chose out their way, and sat as chief,
And dwelt as a king in the army,
As one that comforteth the mourners.