1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

1 But now they that are younger than I have me in derision,

Whose fathers I disdained to set with the dogs of my flock.

2 Yea, the strength of their hands, whereto should it profit me?

Men in whom ripe age is perished.

3 They are gaunt with want and famine;

They gnaw the dry ground, in the gloom of wasteness and desolation.

4 They pluck salt-wort by the bushes;

And the roots of the broom are their food.

5 They are driven forth from the midst of men;

They cry after them as after a thief;

6 So that they dwell in frightful valleys,

In holes of the earth and of the rocks.

7 Among the bushes they bray;

Under the nettles they are gathered together.

8 They are children of fools, yea, children of base men;

They were scourged out of the land.

9 And now I am become their song,

Yea, I am a byword unto them.

10 They abhor me, they stand aloof from me,

And spare not to spit in my face.

11 For he hath loosed his cord, and afflicted me;

And they have cast off the bridle before me.

12 Upon my right hand rise the rabble;

They thrust aside my feet,

And they cast up against me their ways of destruction.

13 They mar my path,

They set forward my calamity,

Even men that have no helper.

14 As through a wide breach they come:

In the midst of the ruin they roll themselves upon me.

15 Terrors are turned upon me;

They chase mine honor as the wind;

And my welfare is passed away as a cloud.

16 And now my soul is poured out within me;

Days of affliction have taken hold upon me.

17 In the night season my bones are pierced in me,

And the pains that gnaw me take no rest.

18 By God’s great force is my garment disfigured;

It bindeth me about as the collar of my coat.

19 He hath cast me into the mire,

And I am become like dust and ashes.

20 I cry unto thee, and thou dost not answer me:

I stand up, and thou gazest at me.

21 Thou art turned to be cruel to me;

With the might of thy hand thou persecutest me.

22 Thou liftest me up to the wind, thou causest me to ride upon it;

And thou dissolvest me in the storm.

23 For I know that thou wilt bring me to death,

And to the house appointed for all living.

24 Howbeit doth not one stretch out the hand in his fall?

Or in his calamity therefore cry for help?

25 Did not I weep for him that was in trouble?

Was not my soul grieved for the needy?

26 When I looked for good, then evil came;

And when I waited for light, there came darkness.

27 My heart is troubled, and resteth not;

Days of affliction are come upon me.

28 I go mourning without the sun:

I stand up in the assembly, and cry for help.

29 I am a brother to jackals,

And a companion to ostriches.

30 My skin is black, and falleth from me,

And my bones are burned with heat.

31 Therefore is my harp turned to mourning,

And my pipe into the voice of them that weep.