1 De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.
2 Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus* og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud, / {* 1MO 22, 21.}
3 og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.
4 Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.
5 Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.
6 Så tok da Elihu, sønn av Barak'el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.
7 Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!
8 Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.
9 De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.
10 Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.
11 Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.
12 Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
13 Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!
14 Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.
15 De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.
16 Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?
17 Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.
18 For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.
19 Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.
20 Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.
21 Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;
22 for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.
1 So these three men ceased to answer Job, because he was righteous in his own eyes. 2 Then was kindled the wrath of Elihu the son of Barachel the Buzite, of the family of Ram: against Job was his wrath kindled, because he justified himself rather than God. 3 Also against his three friends was his wrath kindled, because they had found no answer, and yet had condemned Job. 4 Now Elihu had waited to speak unto Job, because they were elder than he. 5 And when Elihu saw that there was no answer in the mouth of these three men, his wrath was kindled.
6 And Elihu the son of Barachel the Buzite answered and said,
I am young, and ye are very old;
Wherefore I held back, and durst not show you mine opinion.
7 I said, Days should speak,
And multitude of years should teach wisdom.
8 But there is a spirit in man,
And the breath of the Almighty giveth them understanding.
9 It is not the great that are wise,
Nor the aged that understand justice.
10 Therefore I said, Hearken to me;
I also will show mine opinion.
11 Behold, I waited for your words,
I listened for your reasonings,
Whilst ye searched out what to say.
12 Yea, I attended unto you,
And, behold, there was none that convinced Job,
Or that answered his words, among you.
13 Beware lest ye say, We have found wisdom;
God may vanquish him, not man:
14 For he hath not directed his words against me;
Neither will I answer him with your speeches.
15 They are amazed, they answer no more:
They have not a word to say.
16 And shall I wait, because they speak not,
Because they stand still, and answer no more?
17 I also will answer my part,
I also will show mine opinion.
18 For I am full of words;
The spirit within me constraineth me.
19 Behold, my breast is as wine which hath no vent;
Like new wine-skins it is ready to burst.
20 I will speak, that I may be refreshed;
I will open my lips and answer.
21 Let me not, I pray you, respect any man’s person;
Neither will I give flattering titles unto any man.
22 For I know not to give flattering titles;
Else would my Maker soon take me away.