1 Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

2 når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

3 Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

4 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

5 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

6 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

7 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

8 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

9 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

10 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

11 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

12 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

13 Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

14 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

15 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

16 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

17 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

18 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

19 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

20 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

21 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

22 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

23 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

24 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

25 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

26 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

27 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

28 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

29 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

30 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

31 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

32 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

33 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

34 Og Herren blev ved å svare Job og sa:

35 Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

36 Da svarte Job Herren og sa:

37 Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

38 En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.

1 Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth?

Or canst thou mark when the hinds do calve?

2 Canst thou number the months that they fulfil?

Or knowest thou the time when they bring forth?

3 They bow themselves, they bring forth their young,

They cast out their pains.

4 Their young ones become strong, they grow up in the open field;

They go forth, and return not again.

5 Who hath sent out the wild ass free?

Or who hath loosed the bonds of the swift ass,

6 Whose home I have made the wilderness,

And the salt land his dwelling-place?

7 He scorneth the tumult of the city,

Neither heareth he the shoutings of the driver.

8 The range of the mountains is his pasture,

And he searcheth after every green thing.

9 Will the wild-ox be content to serve thee?

Or will he abide by thy crib?

10 Canst thou bind the wild-ox with his band in the furrow?

Or will he harrow the valleys after thee?

11 Wilt thou trust him, because his strength is great?

Or wilt thou leave to him thy labor?

12 Wilt thou confide in him, that he will bring home thy seed,

And gather the grain of thy threshing-floor?

13 The wings of the ostrich wave proudly;

But are they the pinions and plumage of love?

14 For she leaveth her eggs on the earth,

And warmeth them in the dust,

15 And forgetteth that the foot may crush them,

Or that the wild beast may trample them.

16 She dealeth hardly with her young ones, as if they were not hers:

Though her labor be in vain, she is without fear;

17 Because God hath deprived her of wisdom,

Neither hath he imparted to her understanding.

18 What time she lifteth up herself on high,

She scorneth the horse and his rider.

19 Hast thou given the horse his might?

Hast thou clothed his neck with the quivering mane?

20 Hast thou made him to leap as a locust?

The glory of his snorting is terrible.

21 He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength:

He goeth out to meet the armed men.

22 He mocketh at fear, and is not dismayed;

Neither turneth he back from the sword.

23 The quiver rattleth against him,

The flashing spear and the javelin.

24 He swalloweth the ground with fierceness and rage;

Neither believeth he that it is the voice of the trumpet.

25 As oft as the trumpet soundeth he saith, Aha!

And he smelleth the battle afar off,

The thunder of the captains, and the shouting.

26 Is it by thy wisdom that the hawk soareth,

And stretcheth her wings toward the south?

27 Is it at thy command that the eagle mounteth up,

And maketh her nest on high?

28 On the cliff she dwelleth, and maketh her home,

Upon the point of the cliff, and the stronghold.

29 From thence she spieth out the prey;

Her eyes behold it afar off.

30 Her young ones also suck up blood:

And where the slain are, there is she.