1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

9 som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}

1 Then Job answered and said,

2 Of a truth I know that it is so:

But how can man be just with God?

3 If he be pleased to contend with him,

He cannot answer him one of a thousand.

4 He is wise in heart, and mighty in strength:

Who hath hardened himself against him, and prospered?—

5 Him that removeth the mountains, and they know it not,

When he overturneth them in his anger;

6 That shaketh the earth out of its place,

And the pillars thereof tremble;

7 That commandeth the sun, and it riseth not,

And sealeth up the stars;

8 That alone stretcheth out the heavens,

And treadeth upon the waves of the sea;

9 That maketh the Bear, Orion, and the Pleiades,

And the chambers of the south;

10 That doeth great things past finding out,

Yea, marvellous things without number.

11 Lo, he goeth by me, and I see him not:

He passeth on also, but I perceive him not.

12 Behold, he seizeth the prey, who can hinder him?

Who will say unto him, What doest thou?

13 God will not withdraw his anger;

The helpers of Rahab do stoop under him.

14 How much less shall I answer him,

And choose out my words to reason with him?

15 Whom, though I were righteous, yet would I not answer;

I would make supplication to my judge.

16 If I had called, and he had answered me,

Yet would I not believe that he hearkened unto my voice.

17 For he breaketh me with a tempest,

And multiplieth my wounds without cause.

18 He will not suffer me to take my breath,

But filleth me with bitterness.

19 If we speak of strength, lo, he is mighty!

And if of justice, Who, saith he, will summon me?

20 Though I be righteous, mine own mouth shall condemn me:

Though I be perfect, it shall prove me perverse.

21 I am perfect; I regard not myself;

I despise my life.

22 It is all one; therefore I say,

He destroyeth the perfect and the wicked.

23 If the scourge slay suddenly,

He will mock at the trial of the innocent.

24 The earth is given into the hand of the wicked;

He covereth the faces of the judges thereof:

If it be not he, who then is it?

25 Now my days are swifter than a post:

They flee away, they see no good.

26 They are passed away as the swift ships;

As the eagle that swoopeth on the prey.

27 If I say, I will forget my complaint,

I will put off my sad countenance, and be of good cheer;

28 I am afraid of all my sorrows,

I know that thou wilt not hold me innocent.

29 I shall be condemned;

Why then do I labor in vain?

30 If I wash myself with snow water,

And make my hands never so clean;

31 Yet wilt thou plunge me in the ditch,

And mine own clothes shall abhor me.

32 For he is not a man, as I am, that I should answer him,

That we should come together in judgment.

33 There is no umpire betwixt us,

That might lay his hand upon us both.

34 Let him take his rod away from me,

And let not his terror make me afraid:

35 Then would I speak, and not fear him;

For I am not so in myself.