1 Hvor Herren i sin vrede har innhyllet Sions datter i mørke skyer! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen til jorden, og han har ikke kommet i hu sine føtters skammel* på sin vredes dag. / {* 1KR 28, 2. SLM 132, 7.}

2 Herren har uten skånsel tilintetgjort alle Jakobs boliger, han har i sin vrede brutt ned Judas datters festninger, kastet dem til jorden; han har vanhelliget riket og dets fyrster.

3 Han har i brennende vrede avhugget hvert horn i Israel, dradd sin høire hånd tilbake for fiendens åsyn* og satt Jakob i brand lik en ildslue som fortærer rundt omkring. / {* d.e. latt fienden uhindret trenge frem.}

4 Han har spent sin bue som en fiende, stilt sig med sin høire hånd som en motstander og drept alt som var en lyst for vårt øie; i Sions datters telt har han utøst sin vrede som ild.

5 Herren er blitt som en fiende, han har tilintetgjort Israel, tilintetgjort alle dets palasser, ødelagt dets festninger og hopet sorg på sorg over Judas datter.

6 Han har med vold revet ned sitt gjerde som gjerdet om en have, han har ødelagt sitt forsamlingssted; Herren har latt høitid og sabbat bli glemt i Sion, og i sin vrede og harme forskutt konge og prest.

7 Herren har forkastet sitt alter, forsmådd sin helligdom; han har overgitt dets* palassers murer i fiendens vold; de** lot sin røst høre i Herrens hus som på en høitidsdag. / {* Jerusalems.} / {** fiendene. SLM 74, 4.}

8 Herren tenkte på å ødelegge Sions datters mur, han strakte ut målesnoren, han drog ikke sin hånd tilbake fra herjing, og han lot voller og murer sørge; forfalne ligger de der alle.

9 Dets porter er sunket i jorden, han har ødelagt og sprengt dets bommer; dets konge og dets høvdinger bor blandt hedningene, så der ikke er nogen lov; heller ikke har dets profeter fått noget syn fra Herren.

10 Sions datters eldste sitter tause på jorden; de har strødd støv på sitt hode, omgjordet sig med sekk; Jerusalems jomfruer har senket sitt hode til jorden.

11 Mine øine er borttæret av tårer, det gjærer i mitt indre, min lever er utøst til jorden, fordi mitt folks datter er ødelagt, fordi de små barn og de diende vansmektet på byens gater;

12 de ropte til sine mødre: Hvor er korn og vin? - da de vansmektet på byens gater lik sårede, da de opgav ånden ved sine mødres barm.

13 Hvad skal jeg vidne for dig, hvad skal jeg ligne dig med, du Jerusalems datter? Hvad skal jeg stille ved siden av dig, så jeg kunde trøste dig, du jomfru, Sions datter? For stor som havet er din skade; hvem kan læge dig?

14 Dine profeter har skuet for dig tomme og dårlige ting; de åpenbarte ikke din misgjerning for å avvende ditt fangenskap, men de forkynte dig tomme og villedende spådommer.

15 De slår hendene sammen over dig alle de som går forbi på veien; de spotter og ryster på hodet over Jerusalems datter: Er dette den stad de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede?

16 Alle dine fiender spiler op sin munn mot dig, de spotter og skjærer tenner, de sier: Vi har ødelagt den; ja, dette er den dag vi har ventet på; vi har oplevd den, vi har sett den.

17 Herren har gjort det han hadde tenkt, han har fullbyrdet sitt ord som han hadde forkynt alt i fordums dager, han har brutt ned uten skånsel; og han lot fienden glede sig over dig, han lot dine motstandere bære sine horn høit.

18 Deres hjerte roper til Herren. - Du Sions datters mur! La tårer rinne som bekker dag og natt, unn dig ikke nogen hvile, la ikke ditt øie ha ro!

19 Stå op, rop høit om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som vansmekter av hunger på alle gatehjørner!

20 Se, Herre, se! Hvem har du gjort således med? Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen? Skal prest og profet slås ihjel i Herrens helligdom?

21 Ung og gammel ligger på jorden i gatene, mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet; du slo ihjel på din vredes dag, du slaktet uten skånsel.

22 Som på en høitidsdag kalte du redsler over mig fra alle kanter, og det var ikke på Herrens vredes dag nogen som slapp unda eller blev reddet; dem som jeg hadde båret på armen og opfostret, dem ødela min fiende.

1 How hath the Lord covered the daughter of Zion with a cloud in his anger!

He hath cast down from heaven unto the earth the beauty of Israel,

And hath not remembered his footstool in the day of his anger.

2 The Lord hath swallowed up all the habitations of Jacob, and hath not pitied:

He hath thrown down in his wrath the strongholds of the daughter of Judah;

He hath brought them down to the ground; he hath profaned the kingdom and the princes thereof.

3 He hath cut off in fierce anger all the horn of Israel;

He hath drawn back his right hand from before the enemy:

And he hath burned up Jacob like a flaming fire, which devoureth round about.

4 He hath bent his bow like an enemy, he hath stood with his right hand as an adversary,

And hath slain all that were pleasant to the eye:

In the tent of the daughter of Zion he hath poured out his wrath like fire.

5 The Lord is become as an enemy, he hath swallowed up Israel;

He hath swallowed up all her palaces, he hath destroyed his strongholds;

And he hath multiplied in the daughter of Judah mourning and lamentation.

6 And he hath violently taken away his tabernacle, as if it were of a garden; he hath destroyed his place of assembly:

Jehovah hath caused solemn assembly and sabbath to be forgotten in Zion,

And hath despised in the indignation of his anger the king and the priest.

7 The Lord hath cast off his altar, he hath abhorred his sanctuary;

He hath given up into the hand of the enemy the walls of her palaces:

They have made a noise in the house of Jehovah, as in the day of a solemn assembly.

8 Jehovah hath purposed to destroy the wall of the daughter of Zion;

He hath stretched out the line, he hath not withdrawn his hand from destroying;

And he hath made the rampart and wall to lament; they languish together.

9 Her gates are sunk into the ground; he hath destroyed and broken her bars:

Her king and her princes are among the nations where the law is not;

Yea, her prophets find no vision from Jehovah.

10 The elders of the daughter of Zion sit upon the ground, they keep silence;

They have cast up dust upon their heads; they have girded themselves with sackcloth:

The virgins of Jerusalem hang down their heads to the ground.

11 Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled;

My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people,

Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.

12 They say to their mothers, Where is grain and wine?

When they swoon as the wounded in the streets of the city,

When their soul is poured out into their mothers’ bosom.

13 What shall I testify unto thee? what shall I liken to thee, O daughter of Jerusalem?

What shall I compare to thee, that I may comfort thee, O virgin daughter of Zion?

For thy breach is great like the sea: who can heal thee?

14 Thy prophets have seen for thee false and foolish visions;

And they have not uncovered thine iniquity, to bring back thy captivity,

But have seen for thee false oracles and causes of banishment.

15 All that pass by clap their hands at thee;

They hiss and wag their head at the daughter of Jerusalem, saying,

Is this the city that men called The perfection of beauty, The joy of the whole earth?

16 All thine enemies have opened their mouth wide against thee;

They hiss and gnash the teeth; they say, We have swallowed her up;

Certainly this is the day that we looked for; we have found, we have seen it.

17 Jehovah hath done that which he purposed; he hath fulfilled his word that he commanded in the days of old;

He hath thrown down, and hath not pitied:

And he hath caused the enemy to rejoice over thee; he hath exalted the horn of thine adversaries.

18 Their heart cried unto the Lord:

O wall of the daughter of Zion, let tears run down like a river day and night;

Give thyself no respite; let not the apple of thine eye cease.

19 Arise, cry out in the night, at the beginning of the watches;

Pour out thy heart like water before the face of the Lord:

Lift up thy hands toward him for the life of thy young children, that faint for hunger at the head of every street.

20 See, O Jehovah, and behold to whom thou hast done thus!

Shall the women eat their fruit, the children that are dandled in the hands?

Shall the priest and the prophet be slain in the sanctuary of the Lord?

21 The youth and the old man lie on the ground in the streets;

My virgins and my young men are fallen by the sword:

Thou hast slain them in the day of thine anger; thou hast slaughtered, and not pitied.

22 Thou hast called, as in the day of a solemn assembly, my terrors on every side;

And there was none that escaped or remained in the day of Jehovah’s anger:

Those that I have dandled and brought up hath mine enemy consumed.