1 Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham.

2 Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;

3 fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt,

4 og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.

5 Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?

6 Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;

7 men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.

8 I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.

9 Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.

10 For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;

11 men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet,

12 så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor,

13 og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.

14 Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!

15 Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

16 Om nogen har ører å høre med, han høre!

17 Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.

18 Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?

19 Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.

20 Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

21 For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,

22 hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.

23 Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.

24 Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;

25 men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.

26 Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.

27 Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.

28 Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.

29 Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.

30 Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.

31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.

32 Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.

33 Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,

34 og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!

35 Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.

36 Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.

37 Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.

1 And there are gathered together unto him the Pharisees, and certain of the scribes, who had come from Jerusalem, 2 and had seen that some of his disciples ate their bread with defiled, that is, unwashen, hands. 3 (For the Pharisees, and all the Jews, except they wash their hands diligently, eat not, holding the tradition of the elders; 4 and when they come from the marketplace, except they bathe themselves, they eat not; and many other things there are, which they have received to hold, washings of cups, and pots, and brasen vessels.) 5 And the Pharisees and the scribes ask him, Why walk not thy disciples according to the tradition of the elders, but eat their bread with defiled hands? 6 And he said unto them, Well did Isaiah prophesy of you hypocrites, as it is written,

This people honoreth me with their lips,

But their heart is far from me.

7 But in vain do they worship me,

Teaching as their doctrines the precepts of men.

8 Ye leave the commandment of God, and hold fast the tradition of men. 9 And he said unto them, Full well do ye reject the commandment of God, that ye may keep your tradition. 10 For Moses said, Honor thy father and thy mother; and, He that speaketh evil of father or mother, let him die the death: 11 but ye say, If a man shall say to his father or his mother, That wherewith thou mightest have been profited by me is Corban, that is to say, Given to God; 12 ye no longer suffer him to do aught for his father or his mother; 13 making void the word of God by your tradition, which ye have delivered: and many such like things ye do. 14 And he called to him the multitude again, and said unto them, Hear me all of you, and understand: 15 there is nothing from without the man, that going into him can defile him; but the things which proceed out of the man are those that defile the man. 16 17 And when he was entered into the house from the multitude, his disciples asked of him the parable. 18 And he saith unto them, Are ye so without understanding also? Perceive ye not, that whatsoever from without goeth into the man, it cannot defile him; 19 because it goeth not into his heart, but into his belly, and goeth out into the draught? This he said, making all meats clean. 20 And he said, That which proceedeth out of the man, that defileth the man. 21 For from within, out of the heart of men, evil thoughts proceed, fornications, thefts, murders, adulteries, 22 covetings, wickednesses, deceit, lasciviousness, an evil eye, railing, pride, foolishness: 23 all these evil things proceed from within, and defile the man.

24 And from thence he arose, and went away into the borders of Tyre and Sidon. And he entered into a house, and would have no man know it; and he could not be hid. 25 But straightway a woman, whose little daughter had an unclean spirit, having heard of him, came and fell down at his feet. 26 Now the woman was a Greek, a Syrophoenician by race. And she besought him that he would cast forth the demon out of her daughter. 27 And he said unto her, Let the children first be filled: for it is not meet to take the children’s bread and cast it to the dogs. 28 But she answered and saith unto him, Yea, Lord; even the dogs under the table eat of the children’s crumbs. 29 And he said unto her, For this saying go thy way; the demon is gone out of thy daughter. 30 And she went away unto her house, and found the child laid upon the bed, and the demon gone out.

31 And again he went out from the borders of Tyre, and came through Sidon unto the sea of Galilee, through the midst of the borders of Decapolis. 32 And they bring unto him one that was deaf, and had an impediment in his speech; and they beseech him to lay his hand upon him. 33 And he took him aside from the multitude privately, and put his fingers into his ears, and he spat, and touched his tongue; 34 and looking up to heaven, he sighed, and saith unto him, Ephphatha, that is, Be opened. 35 And his ears were opened, and the bond of his tongue was loosed, and he spake plain. 36 And he charged them that they should tell no man: but the more he charged them, so much the more a great deal they published it. 37 And they were beyond measure astonished, saying, He hath done all things well; he maketh even the deaf to hear, and the dumb to speak.