1 Da Bileam så at det var Herrens vilje at han skulde velsigne Israel, gikk han ikke bort for å søke tegn, som han hadde gjort de to første ganger, men vendte sig mot ørkenen.
2 Og Bileam løftet sine øine og så Israel leiret efter sine stammer. Da kom Guds Ånd over ham,
3 og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket*, / {* nemlig for den ytre verden.}
4 så sier han som hører ord fra Gud, som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie:
5 Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel!
6 Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloëtrær Herren har plantet, som sedrer ved vannet!
7 Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag* skal hans konge være, ophøiet hans kongerike! / {* sannsynligvis et felles navn på amalekittenes konger; 1SA 15, 8.}
8 Gud førte ham ut av Egypten; styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot, og knuse deres ben og gjennembore dem med sine piler.
9 Han legger sig, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner dig, og forbannet den som forbanner dig!
10 Da optendtes Balaks vrede mot Bileam, og han slo sine hender sammen. Og Balak sa til Bileam: Jeg kalte dig hit for å forbanne mine fiender, og nu har du velsignet tre ganger.
11 Far nu hjem så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise dig ære, men du ser Herren har nektet dig den.
12 Bileam svarte Balak: Sa jeg ikke allerede til de bud du sendte til mig:
13 Om Balak gav mig sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens ord og gjøre noget efter mitt eget tykke, enten godt eller ondt; jeg kan ikke tale annet enn hvad Herren sier.
14 Se, jeg vender nu hjem til mitt folk; men la mig først varsle dig om hvad dette folk skal gjøre med ditt folk i de siste dager*. / {* 1MO 49, 1.}
15 Og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket,
16 så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie:
17 Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger op av Jakob, et spir løfter sig fra Israel; han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten.
18 Edom blir ham underlagt, og Se'ir, hans fiende, blir ham underlagt; stort velde vinner Israel.
19 En hersker går ut fra Jakob, han utrydder av byene dem som har reddet sig dit.
20 Så fikk han se amalekittene; da tok han til å kvede og sa: Det første blandt hedningefolkene er Amalek; men til sist skal han gå til grunne.
21 Så fikk han se kenittene, og han tok til å kvede og sa: Fast er din bolig, og bygget på klippen ditt rede;
22 men enda skal Kain* bli ødelagt når Assur fører dig bort i fangenskap. / {* kenittenes stamfar står i stedet for folket selv.}
23 Så tok han igjen til å kvede og sa: Ve! Hvem skal bli i live når Gud lar dette skje?
24 Skiber kommer fra Kittims kyst*, de kuer Assur, og de kuer Eber; men også han** skal gå til grunne. / {* Kittim er egentlig Kypern, og i videre mening øene og kystene nordvest for Jødeland.} / {** han som kommer fra Kittims kyst.}
25 Så gjorde Bileam sig rede og vendte hjem igjen; og Balak drog også sin vei.
1 And when Balaam saw that it pleased Jehovah to bless Israel, he went not, as at the other times, to meet with enchantments, but he set his face toward the wilderness. 2 And Balaam lifted up his eyes, and he saw Israel dwelling according to their tribes; and the Spirit of God came upon him. 3 And he took up his parable, and said,
Balaam the son of Beor saith,
And the man whose eye was closed saith;
4 He saith, who heareth the words of God,
Who seeth the vision of the Almighty,
Falling down, and having his eyes open:
5 How goodly are thy tents, O Jacob,
Thy tabernacles, O Israel!
6 As valleys are they spread forth,
As gardens by the river-side,
As lign-aloes which Jehovah hath planted,
As cedar-trees beside the waters.
7 Water shall flow from his buckets,
And his seed shall be in many waters,
And his king shall be higher than Agag,
And his kingdom shall be exalted.
8 God bringeth him forth out of Egypt;
He hath as it were the strength of the wild-ox:
He shall eat up the nations his adversaries,
And shall break their bones in pieces,
And smite them through with his arrows.
9 He couched, he lay down as a lion,
And as a lioness; who shall rouse him up?
Blessed be every one that blesseth thee,
And cursed be every one that curseth thee.
10 And Balak’s anger was kindled against Balaam, and he smote his hands together; and Balak said unto Balaam, I called thee to curse mine enemies, and, behold, thou hast altogether blessed them these three times. 11 Therefore now flee thou to thy place: I thought to promote thee unto great honor; but, lo, Jehovah hath kept thee back from honor. 12 And Balaam said unto Balak, Spake I not also to thy messengers that thou sentest unto me, saying, 13 If Balak would give me his house full of silver and gold, I cannot go beyond the word of Jehovah, to do either good or bad of mine own mind; what Jehovah speaketh, that will I speak? 14 And now, behold, I go unto my people: come, and I will advertise thee what this people shall do to thy people in the latter days. 15 And he took up his parable, and said,
Balaam the son of Beor saith,
And the man whose eye was closed saith;
16 He saith, who heareth the words of God,
And knoweth the knowledge of the Most High,
Who seeth the vision of the Almighty,
Falling down, and having his eyes open:
17 I see him, but not now;
I behold him, but not nigh:
There shall come forth a star out of Jacob,
And a sceptre shall rise out of Israel,
And shall smite through the corners of Moab,
And break down all the sons of tumult.
18 And Edom shall be a possession,
Seir also shall be a possession, who were his enemies;
While Israel doeth valiantly.
19 And out of Jacob shall one have dominion,
And shall destroy the remnant from the city.
20 And he looked on Amalek, and took up his parable, and said,
Amalek was the first of the nations;
But his latter end shall come to destruction.
21 And he looked on the Kenite, and took up his parable, and said,
Strong is thy dwelling-place,
And thy nest is set in the rock.
22 Nevertheless Kain shall be wasted,
Until Asshur shall carry thee away captive.
23 And he took up his parable, and said,
Alas, who shall live when God doeth this?
24 But ships shall come from the coast of Kittim,
And they shall afflict Asshur, and shall afflict Eber;
And he also shall come to destruction.
25 And Balaam rose up, and went and returned to his place; and Balak also went his way.