1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
26 Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.}
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.}
1 Bless Jehovah, O my soul.
O Jehovah my God, thou art very great;
Thou art clothed with honor and majesty:
2 Who coverest thyself with light as with a garment;
Who stretchest out the heavens like a curtain;
3 Who layeth the beams of his chambers in the waters;
Who maketh the clouds his chariot;
Who walketh upon the wings of the wind;
4 Who maketh winds his messengers;
Flames of fire his ministers;
5 Who laid the foundations of the earth,
That it should not be moved for ever.
6 Thou coveredst it with the deep as with a vesture;
The waters stood above the mountains.
7 At thy rebuke they fled;
At the voice of thy thunder they hasted away
8 (The mountains rose, the valleys sank down)
Unto the place which thou hadst founded for them.
9 Thou hast set a bound that they may not pass over;
That they turn not again to cover the earth.
10 He sendeth forth springs into the valleys;
They run among the mountains;
11 They give drink to every beast of the field;
The wild asses quench their thirst.
12 By them the birds of the heavens have their habitation;
They sing among the branches.
13 He watereth the mountains from his chambers:
The earth is filled with the fruit of thy works.
14 He causeth the grass to grow for the cattle,
And herb for the service of man;
That he may bring forth food out of the earth,
15 And wine that maketh glad the heart of man,
And oil to make his face to shine,
And bread that strengtheneth man’s heart.
16 The trees of Jehovah are filled with moisture,
The cedars of Lebanon, which he hath planted;
17 Where the birds make their nests:
As for the stork, the fir-trees are her house.
18 The high mountains are for the wild goats;
The rocks are a refuge for the conies.
19 He appointed the moon for seasons:
The sun knoweth his going down.
20 Thou makest darkness, and it is night,
Wherein all the beasts of the forest creep forth.
21 The young lions roar after their prey,
And seek their food from God.
22 The sun ariseth, they get them away,
And lay them down in their dens.
23 Man goeth forth unto his work
And to his labor until the evening.
24 O Jehovah, how manifold are thy works!
In wisdom hast thou made them all:
The earth is full of thy riches.
25 Yonder is the sea, great and wide,
Wherein are things creeping innumerable,
Both small and great beasts.
26 There go the ships;
There is leviathan, whom thou hast formed to play therein.
27 These wait all for thee,
That thou mayest give them their food in due season.
28 Thou givest unto them, they gather;
Thou openest thy hand, they are satisfied with good.
29 Thou hidest thy face, they are troubled;
Thou takest away their breath, they die,
And return to their dust.
30 Thou sendest forth thy Spirit, they are created;
And thou renewest the face of the ground.
31 Let the glory of Jehovah endure for ever;
Let Jehovah rejoice in his works:
32 Who looketh on the earth, and it trembleth;
He toucheth the mountains, and they smoke.
33 I will sing unto Jehovah as long as I live:
I will sing praise to my God while I have any being.
34 Let my meditation be sweet unto him:
I will rejoice in Jehovah.
35 Let sinners be consumed out of the earth.
And let the wicked be no more.
Bless Jehovah, O my soul.
Praise ye Jehovah.