1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.
1 Hold not thy peace, O God of my praise;
2 For the mouth of the wicked and the mouth of deceit have they opened against me:
They have spoken unto me with a lying tongue.
3 They have compassed me about also with words of hatred,
And fought against me without a cause.
4 For my love they are my adversaries:
But I give myself unto prayer.
5 And they have rewarded me evil for good,
And hatred for my love.
6 Set thou a wicked man over him;
And let an adversary stand at his right hand.
7 When he is judged, let him come forth guilty;
And let his prayer be turned into sin.
8 Let his days be few;
And let another take his office.
9 Let his children be fatherless,
And his wife a widow.
10 Let his children be vagabonds, and beg;
And let them seek their bread out of their desolate places.
11 Let the extortioner catch all that he hath;
And let strangers make spoil of his labor.
12 Let there be none to extend kindness unto him;
Neither let there be any to have pity on his fatherless children.
13 Let his posterity be cut off;
In the generation following let their name be blotted out.
14 Let the iniquity of his fathers be remembered with Jehovah;
And let not the sin of his mother be blotted out.
15 Let them be before Jehovah continually,
That he may cut off the memory of them from the earth;
16 Because he remembered not to show kindness,
But persecuted the poor and needy man,
And the broken in heart, to slay them.
17 Yea, he loved cursing, and it came unto him;
And he delighted not in blessing, and it was far from him.
18 He clothed himself also with cursing as with his garment,
And it came into his inward parts like water,
And like oil into his bones.
19 Let it be unto him as the raiment wherewith he covereth himself,
And for the girdle wherewith he is girded continually.
20 This is the reward of mine adversaries from Jehovah,
And of them that speak evil against my soul.
21 But deal thou with me, O Jehovah the Lord, for thy name’s sake:
Because thy lovingkindness is good, deliver thou me;
22 For I am poor and needy,
And my heart is wounded within me.
23 I am gone like the shadow when it declineth:
I am tossed up and down as the locust.
24 My knees are weak through fasting;
And my flesh faileth of fatness.
25 I am become also a reproach unto them:
When they see me, they shake their head.
26 Help me, O Jehovah my God;
Oh save me according to thy lovingkindness:
27 That they may know that this is thy hand;
That thou, Jehovah, hast done it.
28 Let them curse, but bless thou:
When they arise, they shall be put to shame,
But thy servant shall rejoice.
29 Let mine adversaries be clothed with dishonor,
And let them cover themselves with their own shame as with a robe.
30 I will give great thanks unto Jehovah with my mouth;
Yea, I will praise him among the multitude.
31 For he will stand at the right hand of the needy,
To save him from them that judge his soul.