1 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.

2 Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.

3 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.

4 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:

5 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

6 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

7 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.

8 Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.

9 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!

10 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

11 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

12 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela.

13 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.

14 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!

1 I said, I will take heed to my ways,

That I sin not with my tongue:

I will keep my mouth with a bridle,

While the wicked is before me.

2 I was dumb with silence, I held my peace, even from good;

And my sorrow was stirred.

3 My heart was hot within me;

While I was musing the fire burned;

Then spake I with my tongue:

4 Jehovah, make me to know mine end,

And the measure of my days, what it is;

Let me know how frail I am.

5 Behold, thou hast made my days as handbreadths;

And my life-time is as nothing before thee:

Surely every man at his best estate is altogether vanity. [Selah

6 Surely every man walketh in a vain show;

Surely they are disquieted in vain:

He heapeth up riches, and knoweth not who shall gather them.

7 And now, Lord, what wait I for?

My hope is in thee.

8 Deliver me from all my transgressions:

Make me not the reproach of the foolish.

9 I was dumb, I opened not my mouth;

Because thou didst it.

10 Remove thy stroke away from me:

I am consumed by the blow of thy hand.

11 When thou with rebukes dost correct man for iniquity,

Thou makest his beauty to consume away like a moth:

Surely every man is vanity. [Selah

12 Hear my prayer, O Jehovah, and give ear unto my cry;

Hold not thy peace at my tears:

For I am a stranger with thee,

A sojourner, as all my fathers were.

13 Oh spare me, that I may recover strength,

Before I go hence, and be no more.