1 Therefore, holy brothers, partakers of a heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our confession: Jesus, 2 who was faithful to him who appointed him, as also Moses was in all his house. 3 For he has been counted worthy of more glory than Moses, because he who built the house has more honor than the house. 4 For every house is built by someone; but he who built all things is God. 5 Moses indeed was faithful in all his house as a servant, for a testimony of those things which were afterward to be spoken, 6 but Christ*3:6 "Christ" means "Anointed One". is faithful as a Son over his house. We are his house, if we hold fast our confidence and the glorying of our hope firm to the end. 7 Therefore, even as the Holy Spirit says,

"Today if you will hear his voice,

8 don’t harden your hearts as in the rebellion,

in the day of the trial in the wilderness,

9 where your fathers tested me and tried me,

and saw my deeds for forty years.

10 Therefore I was displeased with that generation,

and said, ‘They always err in their heart,

but they didn’t know my ways.’

11 As I swore in my wrath,

‘They will not enter into my rest.’"✝3:11 Psalms 95:7-11

12 Beware, brothers, lest perhaps there might be in any one of you an evil heart of unbelief, in falling away from the living God; 13 but exhort one another day by day, so long as it is called "today", lest any one of you be hardened by the deceitfulness of sin. 14 For we have become partakers of Christ, if we hold the beginning of our confidence firm to the end, 15 while it is said,

"Today if you will hear his voice,

don’t harden your hearts, as in the rebellion."✝3:15 Psalms 95:7-8

16 For who, when they heard, rebelled? Wasn’t it all those who came out of Egypt led by Moses? 17 With whom was he displeased forty years? Wasn’t it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness? 18 To whom did he swear that they wouldn’t enter into his rest, but to those who were disobedient? 19 We see that they weren’t able to enter in because of unbelief.

1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus, 2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus. 3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv. 4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud; 5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales, 6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst, 8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen, 9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år; 10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier, 11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile! 12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud; 13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik; 14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden. 15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, 16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses? 17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen? 18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro? 19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.