Raiva
A raiva é uma emoção humana que a Bíblia trata com seriedade. Irar-se não é pecado em si, mas a ira descontrolada destrói relacionamentos e abre porta para o mal.
Controlar a ira
A Bíblia nos exorta a ser tardios para irar-se. A resposta branda desvia o furor, e o que se controla é mais forte que um guerreiro.
Høre og gjøre
Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.
Milde svar demper sinne,
sårende ord vekker harme.
Den som er sen til vrede, har stor innsikt,
den bråsinte viser hvor dum han er.
En dåre gir utløp for alle sine følelser,
den vise holder dem tilbake.
Den dumme viser straks sitt sinne,
klok er den som tier når han krenkes.
Irar-se sem pecar
Paulo ensina: irai-vos, mas não pequeis. Não deixe o sol se pôr sobre a vossa ira, para não dar lugar ao diabo.
Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. Gi ikke djevelen rom.
Å holde seg fra trette er en ære for mannen,
den som er dum, ypper til strid.
Hovmod fører bare til trette,
vise er de som tar imot råd.
Amor e perdão acima da raiva
O amor cobre multidão de pecados. A Bíblia nos chama a não alimentar rancor, mas a perdoar e amar, vencendo a raiva com compaixão.
Hat vekker splid,
men kjærlighet skjuler alle synder.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Du skal ikke bære hat til din bror i hjertet, men du skal tale landsmannen din til rette, så du ikke fører synd over deg for hans skyld. Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren.
Og han la til: «Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.»
Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud.
Landet er vanhelliget
Om en mann sender bort sin kone
og hun går fra ham og blir en annen manns,
kan han så vende tilbake til henne?
Nei, kvinnen ville bli vanhelliget.
Og så skulle du,
som har drevet hor med mange naboer,
vende tilbake til meg!
sier Herren.
Løft blikket mot de snaue høydene og se!
Finnes det et sted hvor du ikke lot deg ta?
Ved veiene satt du og bød deg fram
som en nomade i ørkenen.
Du vanhelliget landet
med hor og ondskap.
Derfor ble regnskurene holdt tilbake,
og vårregnet kom ikke.
Du hadde pannen til en hore,
og du nektet å skamme deg.
Sannelig, nå roper du til meg:
«Min far, du er min ungdoms venn.
Vil han være vred til evig tid,
vil han alltid bevare sin harme?»
Det sier du, men du har handlet ondt
og det til gagns.
De troløse søstrene
Herren sa til meg i kong Josjias dager:
Har du sett hva den frafalne Israel har gjort? Hun gikk opp på hver høy haug og inn under hvert frodig tre og drev hor der. Jeg tenkte: «Når hun har drevet på med alt dette en stund, vil hun vende tilbake til meg.» Men hun vendte ikke tilbake.
Dette så hennes troløse søster Juda. Og hun så at jeg sendte bort den frafalne Israel fordi hun brøt ekteskapet, og at jeg ga henne skilsmissebrev. Den troløse søsteren Juda ble ikke redd. Også hun gikk bort og drev hor. Med sitt lettsindige horeliv vanhelliget hun landet; hun brøt ekteskapet med stein og tre. Og tross alt dette vendte den troløse søsteren Juda ikke tilbake til meg av hele sitt hjerte, hun bare lot som hun gjorde det, sier Herren.
Herren sa til meg: Den frafalne Israel er mer rettferdig enn den troløse Juda. Gå og rop ut disse ordene mot nord:
Vend tilbake, du frafalne Israel!
sier Herren.
Jeg er ikke lenger sint på dere,
for jeg er trofast,
sier Herren.
Jeg er ikke vred til evig tid.
Bare innse din skyld.
For du har gjort opprør mot Herren din Gud.
Du bød deg fram for fremmede
under hvert frodig tre.
Du hørte ikke på min røst,
sier Herren.
Samlingen på Sion
Vend tilbake, dere bortkomne sønner! sier Herren. For jeg er herre over dere. Jeg vil ta dere, én fra en by og to fra en slekt, og føre dere til Sion. Så gir jeg dere gjetere som er etter mitt hjerte, og de skal gjete dere med kunnskap og forstand. I de dager, sier Herren, når dere blir mange og fruktbare i landet, skal de ikke lenger si «Herrens paktkiste» og ikke tenke på den. De skal ikke minnes den eller lete etter den, og det skal ikke lages noen ny. På den tiden skal de kalle Jerusalem for Herrens trone. Der skal alle folkeslag samle seg, i Herrens navn, i Jerusalem. De skal ikke lenger følge sitt onde og egenrådige hjerte.
I de dager skal Judas hus slutte seg til Israels hus, og sammen skal de komme fra et land i nord til det landet jeg ga fedrene deres til eiendom.
Israel bekjenner sin synd
Jeg sa:
Jeg vil sette deg blant sønner
og gi deg et herlig land,
den prektigste arv blant folkeslagene.
Jeg tenkte dere ville kalle meg far
og ikke vende dere bort fra meg.
Men slik en kvinne er troløs mot sin venn,
slik var dere troløse mot meg, Israels hus,
sier Herren.
Det høres rop på de snaue høydene,
gråt og bønner fra israelittene.
For de har gått krokveier,
de har glemt Herren sin Gud.
Vend tilbake, bortkomne sønner,
så skal jeg helbrede deres frafall.
«Se, vi kommer til deg,
for du er Herren vår Gud.
Sannelig, løgn er det som kommer fra haugene,
larmen fra fjellene.
Sannelig, hos Herren vår Gud
er det frelse for Israel.
Skammen har fortært
det fedrene våre strevde for
helt fra vår ungdom,
sauer og okser,
sønner og døtre.
Så la oss ligge i vår skam,
la vanære dekke oss!
For mot Herren vår Gud har vi syndet,
både vi og fedrene våre,
fra vår ungdom og til denne dag.
Vi har vært ulydige mot Herren vår Guds røst.»
