1 Há um mal que tenho visto debaixo do sol, e é mui frequente entre os homens:2 Um homem a quem Deus deu riquezas, bens e honra, e nada lhe falta de tudo quanto a sua alma deseja, e Deus não lhe dá poder para daí comer, antes o estranho lho come; também isto é vaidade e má enfermidade.3 Se o homem gerar cem filhos, e viver muitos anos, e os dias dos seus anos forem muitos, e se a sua alma não se fartar do bem, e além disso não tiver sepultura, digo que um aborto é melhor do que ele.4 Porquanto em vão veio, e em trevas se vai, e de trevas se cobre o seu nome.5 E ainda que nunca viu o sol, nem conheceu nada, mais descanso tem este do que aquele.6 E, ainda que vivesse duas vezes mil anos e não gozasse o bem, não vão todos para um mesmo lugar?7 Todo o trabalho do homem é para a sua boca, e contudo nunca se satisfaz o seu apetite.8 Porque, que mais tem o sábio do que o tolo? E que mais tem o pobre que sabe andar perante os vivos?9 Melhor é a vista dos olhos do que o vaguear da cobiça; também isto é vaidade e aflição de espírito.10 Seja qualquer o que for, já o seu nome foi nomeado, e sabe-se que é homem, e que não pode contender com o que é mais forte do que ele.11 Na verdade que há muitas coisas que multiplicam a vaidade; que mais tem o homem de melhor?12 Pois, quem sabe o que é bom nesta vida para o homem, por todos os dias da sua vida de vaidade, os quais gasta como sombra? Quem declarará ao homem o que será depois dele debaixo do sol?

1 Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket:2 Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.3 Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får nogen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han.4 For som et intet kom det til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult,5 og det har hverken sett eller kjent solen; det har mere ro enn han.6 Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noget godt - går ikke alt* til ett sted? / {* JBS 30, 23.}7 Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt;8 for hvad fortrin har den vise fremfor dåren? Hvad fortrin har den fattige som vet å skikke sig blandt de levende?9 Bedre er det at øinene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag efter vind.10 Hvad der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn*, og det er kjent hvad et menneske skal bli; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han; / {* av Gud.}11 for der er mange ord som bare øker tomheten - hvad gagn har mennesket av det?12 For hvem vet hvad som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager, dem han tilbringer som en skygge? For hvem kan si et menneske hvad som skal hende under solen efter hans tid?