1 Now in the things which we are saying the chief point is this: We have such a high priest, who sat down on the right hand of the throne of the Majesty in the heavens, 2 a minister of the sanctuary, and of the true tabernacle, which the Lord pitched, not man. 3 For every high priest is appointed to offer both gifts and sacrifices: wherefore it is necessary that this high priest also have somewhat to offer. 4 Now if he were on earth, he would not be a priest at all, seeing there are those who offer the gifts according to the law; 5 who serve that which is a copy and shadow of the heavenly things, even as Moses is warned of God when he is about to make the tabernacle: for, See, saith he, that thou make all things according to the pattern that was showed thee in the mount. 6 But now hath he obtained a ministry the more excellent, by so much as he is also the mediator of a better covenant, which hath been enacted upon better promises. 7 For if that first covenant had been faultless, then would no place have been sought for a second. 8 For finding fault with them, he saith,

Behold, the days come, saith the Lord,

That I will make a new covenant with the house of Israel and with the house of Judah;

9 Not according to the covenant that I made with their fathers

In the day that I took them by the hand to lead them forth out of the land of Egypt;

For they continued not in my covenant,

And I regarded them not, saith the Lord.

10 For this is the covenant that I will make with the house of Israel

After those days, saith the Lord;

I will put my laws into their mind,

And on their heart also will I write them:

And I will be to them a God,

And they shall be to me a people:

11 And they shall not teach every man his fellow-citizen,

And every man his brother, saying, Know the Lord:

For all shall know me,

From the least to the greatest of them.

12 For I will be merciful to their iniquities,

And their sins will I remember no more.

13 In that he saith, A new covenant, he hath made the first old. But that which is becoming old and waxeth aged is nigh unto vanishing away.

1 Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte sig ved høire side av Majestetens trone i himlene,2 med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.3 For hver yppersteprest innsettes jo til å frembære både gaver og slaktoffer, hvorfor det er nødvendig at også denne har noget å frembære.4 Var han nu altså på jorden, da var han ikke engang prest, da der er prester som efter loven bærer frem gavene,5 de som tjener ved et avbillede og en skygge av det himmelske, efter den forskrift som Moses fikk da han skulde gjøre tabernaklet; for han sier; Se til at du gjør alt efter det billede som blev vist dig på fjellet.6 Men nu har han fått en så meget bedre prestetjeneste som det og er en bedre pakt han er mellemmann for, da den er grunnlagt på bedre løfter.7 For hadde hin første vært ulastelig, da var det ikke søkt rum for en annen;8 det er jo lastende ord han taler til dem når han sier: Se, de dager kommer, sier Herren, da jeg vil oprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus,9 ikke efter den pakt som jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land; for de blev ikke i min pakt, og jeg brydde mig ikke om dem, sier Herren.10 For dette er den pakt som jeg vil oprette med Israels hus efter hine dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk,11 og de skal ikke lære hver sin landsmann og hver sin bror og si: Kjenn Herren! for de skal alle kjenne mig, fra den minste til den største iblandt dem;12 for jeg vil være nådig mot deres urettferdigheter og ikke mere komme deres synder i hu.13 Idet han sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte.