1 ‹‹Yaşama gücüm tükendi, günlerim kısaldı, 2 Mezar gözlüyor beni.2 Çevremi alaycılar kuşatmış, 2 Gözümü onların aşağılamasıyla açıp kapıyorum.3 ‹‹Ey Tanrı, kefilim ol kendine karşı, 2 Başka kim var bana güvence verecek?4 Çünkü onların aklını anlayışa kapadın, 2 Bu yüzden onları zafere kavuşturmayacaksın.5 Para için dostlarını satan adamın 2 Çocuklarının gözünün feri söner.6 ‹‹Tanrı beni insanların diline düşürdü, 2 Yüzüme tükürmekteler.7 Kederden gözümün feri söndü, 2 Kollarım bacaklarım çırpı gibi.8 Dürüst insanlar buna şaşıyor, 2 Suçsuzlar tanrısızlara saldırıyor.9 Doğrular kendi yolunu tutuyor, 2 Elleri temiz olanlar gittikçe güçleniyor.10 ‹‹Ama siz, hepiniz gelin yine deneyin! 2 Aranızda bir bilge bulamayacağım.11 Günlerim geçti, tasarılarım, 2 Dileklerim suya düştü.12 Bu insanlar geceyi gündüze çeviriyorlar, 2 Karanlığa ‹Işık yakındır› diyorlar.13 Ölüler diyarını evim diye gözlüyorsam, 2 Yatağımı karanlığa seriyorsam,14 Çukura ‹Babam›, 2 Kurda ‹Annem, kızkardeşim› diyorsam,15 Umudum nerede? 2 Kim benim için umut görebilir?16 Umut benimle ölüler diyarına mı inecek? 2 Toprağa birlikte mi gireceğiz?››

1 Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.5 Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?16 Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}