1 Utsagn om Moab. Ja, i en natt blir Ar-Moab ødelagt, gjort til intet; ja, i en natt blir Kir-Moab ødelagt, gjort til intet. 2 De stiger op til huset {avgudstemplet.} og til Dibon på offerhaugene for å gråte; på Nebo og på Medeba skal Moab hyle; hvert hode er skallet, hvert skjegg avskåret. 3 På dets gater binder de sekk om sig; på dets tak og på dets streder skal alle hyle og la sine tårer strømme. 4 Hesbon og El’le skriker så det høres like til Jahas; derfor klager Moabs krigsmenn, Moabs sjel skjelver. 5 Mitt hjerte klager over Moab, dets flyktninger kommer like til Soar, den treårige kvige; for de går gråtende opover bakken til Luhit, på veien til Horona’m løfter de klagerop over ødeleggelsen.

6 Nimrims vann blir til ørkener, gresset tørker bort, med urtene er det forbi, det finnes ikke mere et grønt strå.

7 Derfor bærer de det som de har samlet sammen, sitt opsparte gods, over Vidjebekken. {Moabs sydgrense} 8 Ja, klagerop lyder rundt omkring i Moabs land; like til Egla’m når dets hyl, og til Be’r-Elim; 9 for Dimons vann er fulle av blod. Ja, jeg vil la ennu mere komme over Dimon(-)en løve skal falle over de undkomne av Moab, over levningen i landet.

1 The burden of Moab.

For in a night Ar of Moab is laid waste, and brought to nought; for in a night Kir of Moab is laid waste, and brought to nought. 2 They are gone up to Bayith, and to Dibon, to the high places, to weep: Moab waileth over Nebo, and over Medeba; on all their heads is baldness, every beard is cut off. 3 In their streets they gird themselves with sackcloth; on their housetops, and in their broad places, every one waileth, weeping abundantly. 4 And Heshbon crieth out, and Elealeh; their voice is heard even unto Jahaz: therefore the armed men of Moab cry aloud; his soul trembleth within him. 5 My heart crieth out for Moab; her nobles flee unto Zoar, to Eglath-shelishi-yah: for by the ascent of Luhith with weeping they go up; for in the way of Horonaim they raise up a cry of destruction. 6 For the waters of Nimrim shall be desolate; for the grass is withered away, the tender grass faileth, there is no green thing. 7 Therefore the abundance they have gotten, and that which they have laid up, shall they carry away over the brook of the willows. 8 For the cry is gone round about the borders of Moab; the wailing thereof unto Eglaim, and the wailing thereof unto Beer-elim. 9 For the waters of Dimon are full of blood; for I will bring yet more upon Dimon, a lion upon them of Moab that escape, and upon the remnant of the land.