1 Da tok Job til orde og sa: 2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen. 3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare? 4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder; 5 jeg kunde styrke eder med min munn, {de. med tomme ord} og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus. 8 Og du grep mig fatt(-)det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig. 9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig. 10 De {mine fiender} spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. 11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender. 12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig. 13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden. 14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe. 15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet; {de. opgitt min makt og høihet} 16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

18 jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! 19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord. 20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie, 21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste; 22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

1 Then Job answered and said,

2 I have heard many such things:

Miserable comforters are ye all.

3 Shall vain words have an end?

Or what provoketh thee that thou answerest?

4 I also could speak as ye do;

If your soul were in my soul’s stead,

I could join words together against you,

And shake my head at you.

5 But I would strengthen you with my mouth,

And the solace of my lips would assuage your grief.

6 Though I speak, my grief is not assuaged;

And though I forbear, what am I eased?

7 But now he hath made me weary:

Thou hast made desolate all my company.

8 And thou hast laid fast hold on me, which is a witness against me:

And my leanness riseth up against me,

It testifieth to my face.

9 He hath torn me in his wrath, and persecuted me;

He hath gnashed upon me with his teeth:

Mine adversary sharpeneth his eyes upon me.

10 They have gaped upon me with their mouth;

They have smitten me upon the cheek reproachfully:

They gather themselves together against me.

11 God delivereth me to the ungodly,

And casteth me into the hands of the wicked.

12 I was at ease, and he brake me asunder;

Yea, he hath taken me by the neck, and dashed me to pieces:

He hath also set me up for his mark.

13 His archers compass me round about;

He cleaveth my reins asunder, and doth not spare;

He poureth out my gall upon the ground.

14 He breaketh me with breach upon breach;

He runneth upon me like a giant.

15 I have sewed sackcloth upon my skin,

And have laid my horn in the dust.

16 My face is red with weeping,

And on my eyelids is the shadow of death;

17 Although there is no violence in my hands,

And my prayer is pure.

18 O earth, cover not thou my blood,

And let my cry have no resting-place.

19 Even now, behold, my witness is in heaven,

And he that voucheth for me is on high.

20 My friends scoff at me:

But mine eye poureth out tears unto God,

21 That he would maintain the right of a man with God,

And of a son of man with his neighbor!

22 For when a few years are come,

I shall go the way whence I shall not return.