1 Tenk efter og gå i dig selv, du folk som ikke blues, 2 før Guds råd føder(-)som agner farer dagen frem(-)før Herrens brennende vrede kommer over eder, før Herrens vredes dag kommer over eder! 3 Søk Herren, alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på Herrens vredes dag.

4 For Gasa skal bli forlatt, og Askalon en ørken; Asdods folk skal jages ut midt på dagen, og Ekron skal rykkes op med rot.

5 Ve dem som bor i bygdene ute ved havet, kreterfolket! Herrens ord kommer over dig, Kana’n, du filistrenes land, jeg vil ødelegge dig så ingen skal bo i dig. 6 Og bygdene ute ved havet skal bli til beitemarker med gjemmesteder for hyrdene og med fehegn. 7 Og det skal bli en bygd for dem som blir igjen av Judas hus; der skal de ha sitt beite, i Askalons huser skal de hvile om aftenen. For Herren deres Gud skal se til dem og gjøre ende på deres fangenskap.

8 Jeg har hørt Moabs spott og Ammons barns hånsord, da de spottet mitt folk og bar sig overmodig at mot dets land.

9 Derfor, så sant jeg lever, sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, skal det gå Moab som Sodoma og Ammons barn som Gomorra: De skal bli neslers eie og en saltgrube og en ørken til evig tid; resten av mitt folk skal plyndre dem; de som blir igjen av mitt folk, skal ta dem i eie. 10 Således skal det gå dem for deres overmots skyld, fordi de hånte og bar sig overmodig at mot Herrens, hærskarenes Guds folk. 11 Forferdelig skal Herren vise sig mot dem; for han skal tilintetgjøre alle jordens guder, og alle hedningenes kyster skal tilbede ham, hvert folk på sitt sted.

12 Også I etiopere blir gjennemboret av mitt sverd.

13 Han rekker sin hånd ut mot Norden og ødelegger Assur og gjør Ninive til et øde, tørt som en ørken. 14 Der skal hjorder hvile; alle slags villdyrflokker, både pelikaner og pinnsvin, skal overnatte på søilehodene der; fuglesang høres i vinduene, grus ligger på dørtreskelen, for sederpanelet er revet av. 15 Dette er den jublende stad, som bodde så trygt, som sa i sitt hjerte: Jeg og ingen annen! Hvor den er blitt til en ørken, et leie for ville dyr! Hver den som går forbi, blåser av den og ryster hånlig sin hånd.

1 Radunatevi, raccoglietevi, o gente spudorata, 2 prima che il decreto abbia effetto e il giorno passi come la pula; prima che vi piombi addosso l’ira ardente dell’Eterno, prima che vi sorprenda il giorno dell’ira dell’Eterno! 3 Cercate l’Eterno, voi tutti umili della terra, che mettete in pratica i suoi precetti! Cercate la giustizia, cercate l’umiltà! Forse sarete messi al riparo nel giorno dell’ira dell’Eterno.

4 Poiché Gaza sarà abbandonata e Ascalon ridotta una desolazione; Asdod sarà scacciata in pieno mezzogiorno ed Ecron sarà sradicata. 5 Guai agli abitanti della costa del mare, alla nazione dei Cheretei! La parola dell’Eterno è rivolta contro di te, o Canaan, paese dei Filistei: "Io ti distruggerò, al punto che nessuno più abiterà in te!". 6 La costa non sarà altro che pascoli, grotte di pastori e recinti per greggi. 7 Sarà un territorio per il resto della casa di Giuda; là pascoleranno; la sera si coricheranno nelle case di Ascalon, perché l’Eterno, il loro Dio, li visiterà e li farà tornare dall’esilio.

8 "Ho udito gli insulti di Moab e gli oltraggi dei figli di Ammon, che hanno insultato il mio popolo e si sono ingranditi invadendo i suoi confini. 9 Perciò, come è vero che io vivo", dice l’Eterno degli eserciti, l’Iddio d’Israele, "Moab sarà come Sodoma e i figli di Ammon come Gomorra, un luogo occupato dalle ortiche, una salina, un deserto per sempre. Il resto del mio popolo li saccheggerà, il residuo della mia nazione li possederà". 10 Questo accadrà per il loro orgoglio, perché hanno insultato e trattato con arroganza il popolo dell’Eterno degli eserciti. 11 L’Eterno sarà terribile contro di loro; perché annienterà tutti gli dèi della terra; tutte le nazioni lo adoreranno, da tutte le loro isole.

12 "Anche voi, Etiopi, sarete uccisi dalla mia spada". 13 Egli stenderà la mano contro il settentrione, distruggerà l’Assiria, e ridurrà Ninive in una desolazione, un luogo arido come il deserto. 14 In mezzo a lei giaceranno greggi e animali di ogni specie; perfino il pellicano e il riccio alloggeranno tra i suoi capitelli; si udranno canti di uccelli dalle finestre; la devastazione sarà sulle porte, perché sarà spogliata dei suoi rivestimenti di cedro. 15 Così sarà la città festante, che se ne sta sicura, e dice nel suo cuore: "Io, e nessun altro all’infuori di me!". Come mai è diventata un deserto, un covo di bestie? Chiunque le passerà vicino fischierà e agiterà la mano.