1 Eu sînt omul care a văzut suferinţa supt nuiaua urgiei Lui.

2 El m'a dus, m'a mînat în întunerec, şi nu în lumină.

3 Numai împotriva mea îşi întinde şi îşi întoarce mîna, toată ziua.

4 Mi -a prăpădit carnea şi pielea, şi mi -a zdrobit oasele.

5 A făcut zid împrejurul meu, şi m'a înconjurat cu otravă şi durere.

6 Mă aşează în întunerec, ca pe cei morţi pentru totdeauna.

7 M'a înconjurat cu un zid, ca să nu ies; m'a pus în lanţuri grele.

8 Să tot strig şi să tot cer ajutor, căci El tot nu-mi primeşte rugăciunea.

9 Mi -a astupat calea cu pietre cioplite, şi mi -a strîmbat cărările.

10 Mă pîndeşte ca un urs şi ca un leu într'un loc ascuns.

11 Mi -a abătut căile, şi apoi s'a aruncat pe mine, şi m'a pustiit.

12 Şi -a încordat arcul, şi m'a pus ţintă săgeţii Lui.

13 În rărunchi mi -a înfipt săgeţile din tolba Lui.

14 Am ajuns de rîsul poporului meu, şi toată ziua sînt pus în cîntece de batjocură de ei.

15 M'a săturat de amărăciune, m'a îmbătat cu pelin.

16 Mi -a sfărîmat dinţii cu pietre, m'a acoperit cu cenuşă.

17 Mi-ai luat pacea, şi nu mai cunosc fericirea.

18 Şi am zis: ,,S'a dus puterea mea de viaţă, şi nu mai am nici o nădejde în Domnul.``

19 ,,Gîndeşte-Te la necazul şi suferinţa mea, la pelin şi la otravă!``

20 Cînd îşi aduce aminte sufletul meu de ele, este mîhnit în mine.

21 Iată ce mai gîndesc în inima mea, şi iată ce mă face să mai trag nădejde:

22 Bunătăţile Domnului nu s'au sfîrşit, îndurările Lui nu sînt la capăt,

23 ci se înoiesc în fiecare dimineaţă. Şi credincioşia Ta este atît de mare!

24 ,,Domnul este partea mea de moştenire,`` zice sufletul meu; de aceea nădăjduiesc în El.

25 Domnul este bun cu cine nădăjduieşte în El, cu sufletul care -L caută.

26 Bine este să aştepţi în tăcere ajutorul Domnului.

27 Este bine pentru om să poarte un jug în tinereţa lui.

28 Să stea singur şi să tacă, pentrucă Domnul i l -a pus pe grumaz;

29 să-şi umple gura cu ţărînă, şi să nu-şi peardă nădejdea;

30 să dea obrazul celui ce -l loveşte, şi să se sature de ocări.

31 Căci Domnul nu leapădă pentru totdeauna.

32 Ci, cînd mîhneşte pe cineva, Se îndură iarăş de el, după îndurarea Lui cea mare:

33 căci El nu necăjeşte cu plăcere, nici nu mîhneşte bucuros pe copiii oamenilor.

34 Cînd se calcă în picioarele toţi prinşii de război ai unei ţări,

35 cînd se calcă dreptatea omenească în faţa Celui Prea Înalt,

36 cînd este nedreptăţit un om în pricina lui, nu vede Domnul?

37 Cine a spus şi s'a întîmplat ceva fără porunca Domnului?

38 Nu iese din gura Celui Prea Înalt răul şi binele?

39 De ce să se plîngă omul cît trăieşte? Ficare să se plîngă mai bine de păcatele lui!

40 Să luăm seama la umbletele noastre, să le cercetăm, şi să ne întoarcem la Domnul.

41 Să ne înălţăm şi inimile cu mînile spre Dumnezeu din cer, zicînd:

42 ,,Am păcătuit, am fost îndărătnici, şi nu ne-ai iertat!``

43 În mînia Ta, Te-ai ascuns, şi ne-ai urmărit, ai ucis fără milă.

44 Te-ai învăluit într'un nor, ca să nu străbată la Tine rugăciunea noastră.

45 Ne-ai făcut de batjocură şi de ocară printre popoare.

46 Toţi vrăjmaşii noştri deschid gura împotriva noastră.

47 De groază şi de groapă am avut parte, de prăpăd şi pustiire.

48 Şivoaie de apă îmi curg din ochi din pricina prăpădului fiicei poporului meu.

49 Mi se topeşte ochiul în lacrămi, necurmat şi fără răgaz,

50 pînăce Domnul va privi din cer şi va vedea.

51 Mă doare ochiul de plîns pentru toate fiicele cetăţii mele.

52 Cei ce mă urăsc fără temei, m'au gonit ca pe o pasăre.

53 Voiau să-mi nimicească viaţa într'o groapă, şi au aruncat cu pietre în mine.

54 Mi-au năvălit apele peste cap şi ziceam: ,,Sînt perdut!``

55 Dar am chemat Numele Tău, Doamne, din fundul gropii.

56 Tu mi-ai auzit glasul: ,,Nu-Ţi astupa urechea la suspinurile şi strigătele mele.``

57 În ziua cînd Te-am chemat, Te-ai apropiat, şi ai zis: ,,Nu te teme!``

58 Doamne, Tu ai apărat pricina sufletului meu, mi-ai răscumpărat viaţa!

59 Doamne, ai văzut apăsarea mea: fă-mi dreptate.

60 Ai văzut toate răzbunările lor, toate uneltirile lor împotriva mea.

61 Doamne, le-ai auzit ocările, toate uneltirile împotriva mea,

62 cuvîntările protivnicilor mei, şi planurile pe cari le urzeau în fiecare zi împotriva mea.

63 Uită-Te cînd stau ei jos sau cînd se scoală. Eu sînt cîntecul lor de batjocură.

64 Răsplăteşte-le, Doamne, după faptele mînilor lor!

65 Împetreşte-le inima, şi aruncă blestemul Tău împotriva lor!

66 Urmăreşte -i, în mînia Ta, şi şterge -i de supt ceruri, Doamne!``

1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.

2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.

3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.

4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.

5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.

6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.

7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.

8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.

9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.

10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.

11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.

12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.

13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.

14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.

15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.

16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.

17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,

18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.

19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!

20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:

22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.

23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.

24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.

25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.

26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.

27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,

28 at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}

29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -

30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.

31 For Herren forkaster ikke til evig tid,

32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.

34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,

35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn

36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.

44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.

45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.

46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.

47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.

48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.

49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,

50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.

51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.

52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.

53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.

54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!

57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!

58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.

59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!

60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.

61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,

62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.

63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.

64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.

65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.

66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.