1 For ye know yourselves, brethren, our entering in which {we had} to you, that it has not been in vain;
2 but, having suffered before and been insulted, even as ye know, in Philippi, we were bold in our God to speak unto you the glad tidings of God with much earnest striving.
3 For our exhortation {was} not of deceit, nor of uncleanness, nor in guile;
4 but even as we have been approved of God to have the glad tidings entrusted to us, so we speak; not as pleasing men, but God, who proves our hearts.
5 For we have not at any time been {among you} with flattering discourse, even as ye know, nor with a pretext for covetousness, God {is} witness;
6 nor seeking glory from men, neither from you nor from others, when we might have been a charge as Christ's apostles;
7 but have been gentle in the midst of you, as a nurse would cherish her own children.
8 Thus, yearning over you, we had found our delight in having imparted to you not only the glad tidings of God, but our own lives also, because ye had become beloved of us.
9 For ye remember, brethren, our labour and toil: working night and day, not to be chargeable to any one of you, we have preached to you the glad tidings of God.
10 *Ye* {are} witnesses, and God, how piously and righteously and blamelessly we have conducted ourselves with you that believe:
11 as ye know how, as a father his own children, we used to exhort each one of you, and comfort and testify,
12 that ye should walk worthy of God, who calls you to his own kingdom and glory.
13 And for this cause we also give thanks to God unceasingly that, having received {the} word of {the} report of God by us, ye accepted, not men's word, but, even as it is truly, God's word, which also works in you who believe.
14 For *ye*, brethren, have become imitators of the assemblies of God which are in Judaea in Christ Jesus; for *ye* also have suffered the same things of your own countrymen as also *they* of the Jews,
15 who have both slain the Lord Jesus and the prophets, and have driven us out by persecution, and do not please God, and {are} against all men,
16 forbidding us to speak to the nations that they may be saved, that they may fill up their sins always: but wrath has come upon them to the uttermost.
17 But we, brethren, having been bereaved of you and separated for a little moment in person, not in heart, have used more abundant diligence to see your face with much desire;
18 wherefore we have desired to come to you, even I Paul, both once and twice, and Satan has hindered us.
19 For what {is} our hope, or joy, or crown of boasting? {are} not *ye* also before our Lord Jesus at his coming?
20 for ye are our glory and joy.
1 For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt;
2 men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.
3 For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik;
4 men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
5 For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne,
6 heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;
7 men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,
8 således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.
9 I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.
10 I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,
11 likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte
12 og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.
13 Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.
14 For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene,
15 som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,
16 idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!
17 Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn,
18 fordi vi gjerne vilde komme til eder - jeg, Paulus, både én gang og to ganger - men Satan hindret oss.
19 For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?
20 I er jo vår ære og vår glede.