1 Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.

2 Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;

3 å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;

4 å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;

5 å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;

6 å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;

7 å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

8 å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

9 Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?

10 Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

11 Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.

12 Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

13 men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

14 Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

15 Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

16 Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

17 Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

18 Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

19 for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

20 De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

21 Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

22 Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

1 A toute chose sa saison, et à toute affaire sous les cieux, son temps.

2 Il y a un temps pour naître, et un temps pour mourir; un temps pour planter, et un temps pour arracher ce qui est planté;

3 Un temps pour tuer, et un temps pour guérir; un temps pour démolir, et un temps pour bâtir;

4 Un temps pour pleurer, et un temps pour rire; un temps pour se lamenter, et un temps pour sauter de joie.

5 Un temps pour jeter des pierres, et un temps pour les ramasser; un temps pour embrasser, et un temps pour s'éloigner des embrassements;

6 Un temps pour chercher, et un temps pour laisser perdre; un temps pour conserver, et un temps pour jeter;

7 Un temps pour déchirer, et un temps pour coudre; un temps pour se taire, et un temps pour parler;

8 Un temps pour aimer, et un temps pour haïr; un temps pour la guerre, et un temps pour la paix.

9 Quel avantage celui qui travaille a-t-il de sa peine?

10 J'ai vu l'occupation que Dieu a donnée aux hommes pour s'y exercer.

11 Il a fait toute chose belle en son temps; même il a mis le monde dans leur coeur, sans que l'homme puisse toutefois comprendre, depuis le commencement jusques à la fin, l'oeuvre que Dieu fait.

12 J'ai reconnu qu'il n'y a rien de bon pour les hommes, que de se réjouir et de bien faire pendant leur vie.

13 Et même, que chacun mange et boive, et jouisse du bien-être au milieu de tout son travail, c'est un don de Dieu.

14 J'ai reconnu que tout ce que Dieu fait, subsiste à toujours; il n'y a rien à y ajouter, ni rien à en retrancher; et Dieu le fait afin qu'on le craigne.

15 Ce qui est, a déjà été, et ce qui doit être a déjà été, et Dieu ramène ce qui est passé.

16 J'ai vu encore sous le soleil, qu'au lieu établi pour juger, il y a de la méchanceté, qu'au lieu établi pour la justice, il y a de la méchanceté.

17 Et j'ai dit en mon coeur: Dieu jugera le juste et le méchant; car il y a là un temps pour tout dessein et pour toute oeuvre.

18 J'ai dit en mon coeur, au sujet des hommes, que Dieu les éprouverait, et qu'ils verraient eux-mêmes qu'ils ne sont que des bêtes.

19 Car ce qui arrive aux hommes, et ce qui arrive aux bêtes, est une même chose; telle qu'est la mort de l'un, telle est la mort de l'autre; ils ont tous un même souffle, et l'homme n'a nul avantage sur la bête; car tout est vanité.

20 Tout va en un même lieu; tout a été fait de la poussière, et tout retourne dans la poussière.

21 Qui sait si l'esprit des hommes monte en haut, et si l'esprit de la bête descend en bas dans la terre?

22 Et j'ai vu qu'il n'y a rien de mieux pour l'homme que de se réjouir de ses oeuvres; puisque c'est là sa part. Car qui le ramènera pour voir ce qui sera après lui?