1 Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblandt eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer?

2 I attrår, og har ikke; I slår ihjel og bærer avind, og kan ikke få; I ligger i strid og ufred. I har ikke, fordi I ikke beder;

3 I beder og får ikke, fordi I beder ille, for å øde det i eders lyster.

4 I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.

5 Eller mener I at Skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.

6 Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

7 Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra eder;

8 hold eder nær til Gud, og han skal holde sig nær til eder! Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede!

9 Kjenn eders nød og sørg og gråt! Eders latter vende sig til sorg, og gleden til bedrøvelse!

10 Ydmyk eder for Herren, og han skal ophøie eder!

11 Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven; men dømmer du loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer.

12 Én er lovgiveren og dommeren, han som er mektig til å frelse og til å ødelegge; men du, hvem er du som dømmer din neste?

13 Og nu, I som sier: Idag eller imorgen vil vi dra til den by og bli der et år og kjøpslå og ha vinning,

14 I som ikke vet hvad som skal hende imorgen! For hvad er eders liv? I er jo en røk som viser sig en liten stund og så blir borte!

15 Istedenfor at I skulde si: Om Herren vil, så blir vi i live, og vi skal gjøre dette eller hint.

16 Men nu roser I eder i eders overmot. All sådan ros er ond.

17 Den som altså vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det.

1 Whence come wars and whence come fightings among you? come they not hence, even of your pleasures that war in your members? 2 Ye lust, and have not: ye kill, and covet, and cannot obtain: ye fight and war; ye have not, because ye ask not. 3 Ye ask, and receive not, because ye ask amiss, that ye may spend it in your pleasures. 4 Ye adulteresses, know ye not that the friendship of the world is enmity with God? Whosoever therefore would be a friend of the world maketh himself an enemy of God. 5 Or think ye that the scripture speaketh in vain? Doth the spirit which he made to dwell in us long unto envying? 6 But he giveth more grace. Wherefore the scripture saith, God resisteth the proud, but giveth grace to the humble. 7 Be subject therefore unto God; but resist the devil, and he will flee from you. 8 Draw nigh to God, and he will draw nigh to you. Cleanse your hands, ye sinners; and purify your hearts, ye doubleminded. 9 Be afflicted, and mourn, and weep: let your laughter be turned to mourning, and your joy to heaviness. 10 Humble yourselves in the sight of the Lord, and he shall exalt you.

11 Speak not one against another, brethren. He that speaketh against a brother, or judgeth his brother, speaketh against the law, and judgeth the law: but if thou judgest the law, thou art not a doer of the law, but a judge. 12 One only is the lawgiver and judge, even he who is able to save and to destroy: but who art thou that judgest thy neighbor?

13 Come now, ye that say, To-day or to-morrow we will go into this city, and spend a year there, and trade, and get gain: 14 whereas ye know not what shall be on the morrow. What is your life? For ye are a vapor that appeareth for a little time, and then vanisheth away. 15 For that ye ought to say, If the Lord will, we shall both live, and do this or that. 16 But now ye glory in your vauntings: all such glorying is evil. 17 To him therefore that knoweth to do good, and doeth it not, to him it is sin.