1 Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter.
2 Og Jonas bad til Herren sin Gud fra fiskens buk
3 og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte mig; fra dødsrikets skjød ropte jeg, du hørte min røst.
4 Du kastet mig i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav mig; alle dine brenninger og dine bølger gikk over mig.
5 Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øine. Men jeg skal atter skue op til ditt hellige tempel.
6 Vannene omringet mig like til sjelen, dypet omgav mig, tang innhyllet mitt hode,
7 til fjellenes grunnvoller sank jeg ned, jordens bommer var lukket efter mig for evig. Men du førte mitt liv op av graven, Herre min Gud!
8 Da min sjel vansmektet i mig, kom jeg Herren i hu, og min bønn kom til dig i ditt hellige tempel.
9 De som holder sig til de tomme avguder, de forlater sin miskunnhet*. / {* sin miskunnelige Gud; SLM 144, 2.}
10 Men jeg vil ofre til dig med takksigelses røst; det jeg har lovt, vil jeg holde; frelsen hører Herren til.
11 Så spydde fisken på Herrens bud Jonas ut på det tørre land.
1 Yunus balığın karnından Tanrısı RABbe şöyle dua etti:
2 ‹‹Ya RAB, sıkıntı içinde sana yakardım, 2 Yanıtladın beni. 2 Yardım istedim ölüler diyarının bağrından, 2 Kulak verdin sesime.
3 Beni engine, denizin ta dibine fırlattın. 2 Sular sardı çevremi. 2 Azgın dalgalar geçti üzerimden.
4 ‹Huzurundan kovuldum› dedim, 2 ‹Yine de göreceğim kutsal tapınağını.› kutsal tapınağını nasıl göreceğim?››
5 Sular boğacak kadar kuşattı beni, 2 Çevremi enginler sardı, 2 Yosunlar dolaştı başıma.
6 Dağların köklerine kadar battım, 2 Dünya sonsuza dek sürgülendi arkamdan; 2 Ama, ya RAB, Tanrım, 2 Canımı sen kurtardın çukurdan.
7 Soluğum tükenince seni andım, ya RAB, 2 Duam sana, kutsal tapınağına erişti.
8 Değersiz putlara tapanlar, 2 Vefasızlık etmiş olurlar.
9 Ama şükranla kurban sunacağım sana, 2 Adağımı yerine getireceğim. 2 Kurtuluş senden gelir, ya RAB!››
10 RAB balığa buyruk verdi ve balık Yunus'u karaya kustu.