1 Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa:

2 Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.

3 Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme.

4 Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!

5 Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap;

6 og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel.

7 Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.

8 Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd;

9 gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner!

10 Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester.

11 Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på.

12 Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde.

13 Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

14 For mange er kalt, men få er utvalgt.

15 Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord.

16 Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk;

17 Si oss da: Hvad tykkes dig? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?

18 Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere?

19 Vis mig skattens mynt! De rakte ham da en penning.

20 Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette?

21 De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!

22 Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort.

23 Samme dag kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:

24 Mester! Moses har sagt: Når en mann dør og ikke har barn, da skal hans bror gifte sig med hans hustru og opreise sin bror avkom.

25 Nu var det hos oss syv brødre; og den første giftet sig og døde, og da han ikke hadde avkom, efterlot han sin hustru til broren.

26 Likeså den annen og den tredje, like til den syvende.

27 Men sist av alle døde kvinnen.

28 Men i opstandelsen, hvem av de syv skal da få henne til hustru? for de har jo hatt henne alle sammen.

29 Men Jesus svarte og sa til dem: I farer vill fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft.

30 For i opstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.

31 Men om de dødes opstandelse, har I da ikke lest hvad som er sagt eder om den av Gud, som sier:

32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.

33 Og da folket hørte det, var de slått av forundring over hans lære.

34 Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen;

35 og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham:

36 Mester! hvilket bud er det største i loven?

37 Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.

38 Dette er det største og første bud.

39 Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din næste som dig selv.

40 På disse to bud hviler hele loven og profetene.

41 Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:

42 Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids.

43 Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier:

44 Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter!

45 Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn?

46 Og ingen kunde svare ham et ord, og heller ikke vågde nogen å spørre ham mere fra den dag.

1 Kaj respondante, Jesuo denove parolis al ili parabole, dirante:

2 La regno de la ĉielo similas al unu reĝo, kiu faris edziĝan feston por sia filo,

3 kaj sendis siajn sklavojn, por voki la invititojn al la edziĝa festo; kaj ili ne volis veni.

4 Poste li sendis aliajn sklavojn, dirante:Diru al la invititoj:Jen mi preparis la manĝon; miaj bovoj kaj miaj grasigitaj brutoj estas buĉitaj, kaj ĉio estas preta; venu al la edziĝa festo.

5 Sed ili malatentis, kaj foriris, unu al sia bieno, alia al sia komercado;

6 kaj la ceteraj, kaptinte liajn sklavojn, perfortis kaj mortigis ilin.

7 Kaj la reĝo koleris; kaj sendinte siajn armeojn, li pereigis tiujn mortigintojn kaj bruligis ilian urbon.

8 Tiam li diris al siaj sklavoj:La edziĝa festo estas preta, sed la invititoj ne estis indaj.

9 Iru do al la disirejoj de la vojoj, kaj ĉiujn, kiujn vi trovos, invitu al la edziĝa festo.

10 Kaj tiuj sklavoj, elirinte sur la vojojn, kunvenigis ĉiujn, kiujn ili trovis, malbonajn kaj bonajn; kaj la edziĝa festo pleniĝis de gastoj.

11 Sed la reĝo, enveninte por rigardi la gastojn, tie vidis viron, kiu ne havis sur si edziĝofestan veston;

12 kaj li diris al li:Amiko, kiel vi envenis ĉi tien, ne havante edziĝofestan veston? Kaj li silentadis.

13 Tiam la reĝo diris al siaj servantoj:Ligu lin mane kaj piede, kaj elĵetu lin en la eksteran mallumon; tie estos la plorado kaj la grincado de dentoj.

14 Ĉar multaj estas vokitaj, sed malmultaj estas elektitaj.

15 Tiam iris la Fariseoj, kaj konsiliĝis, kiel ili povos impliki lin per interparolado.

16 Kaj ili sendis al li siajn disĉiplojn kun la Herodanoj, por diri:Majstro, ni scias, ke vi estas verama, kaj instruas laŭ vero la vojon de Dio, kaj ne zorgas pri iu ajn; ĉar vi ne favoras la personon de homoj.

17 Diru do al ni, kiel ŝajnas al vi? ĉu konvenas doni tributon al Cezaro, aŭ ne?

18 Sed Jesuo, sciante ilian ruzecon, diris:Kial vi min provas, hipokrituloj?

19 Montru al mi la tributan moneron. Kaj ili alportis al li denaron.

20 Kaj li diris al ili:Kies estas ĉi tiu bildo kaj la surskribaĵo?

21 Ili diris al li:De Cezaro. Tiam li diris al ili:Redonu do al Cezaro la propraĵon de Cezaro, kaj al Dio la propraĵon de Dio.

22 Kaj aŭdinte, ili miris, kaj lin lasis kaj foriris.

23 En tiu sama tago alvenis al li Sadukeoj, kiuj diras, ke ne estas releviĝo; kaj ili demandis lin, dirante:

24 Majstro, Moseo diris:Se iu mortas, ne havante infanojn, lia frato edziĝu kun lia edzino kaj naskigu idaron al sia frato.

25 Estis ĉe ni sep fratoj; kaj la unua edziĝis kaj mortis, kaj ne havante idaron, lasis sian edzinon al sia frato;

26 tiel same ankaŭ la dua, kaj la tria, ĝis la sepa.

27 Kaj post ĉiuj la virino mortis.

28 En la releviĝo do, por kiu el la sep ŝi estos edzino? ĉar ĉiuj ŝin havis.

29 Sed Jesuo responde diris:Vi eraras, ne sciante la Skribojn, nek la potencon de Dio.

30 Ĉar en la releviĝo oni nek edziĝas nek edziniĝas, sed estas kiel anĝeloj en la ĉielo.

31 Sed pri la releviĝo el la mortintoj, ĉu vi ne legis tion, kio estis dirita al vi de Dio, nome:

32 Mi estas la Dio de Abraham kaj la Dio de Isaak kaj la Dio de Jakob? Dio estas Dio ne de la mortintoj, sed de la vivantoj.

33 Kaj kiam la homamaso tion aŭdis, ili miregis pro lia instruado.

34 Sed la Fariseoj, aŭdinte, ke li silentigis la Sadukeojn, kune kolektiĝis.

35 Kaj unu el ili, leĝisto, demandis lin, provante lin:

36 Majstro, kiu estas la granda ordono en la leĝo?

37 Kaj li diris al li:Amu la Eternulon, vian Dion, per via tuta koro kaj per via tuta animo kaj per via tuta menso.

38 Ĉi tiu estas la granda kaj la unua ordono.

39 Kaj dua estas simila al ĝi:Amu vian proksimulon kiel vin mem.

40 De ĉi tiuj du ordonoj dependas la tuta leĝo kaj la profetoj.

41 Kaj kiam la Fariseoj jam kunvenis, Jesuo ilin demandis,

42 dirante:Kion vi pensas pri la Kristo? kies filo li estas? Ili diris al li:De David.

43 Li diris al ili:Kial do David, en la Spirito, lin nomas Sinjoro, dirante:

44 La Eternulo diris al mia Sinjoro: Sidu dekstre de Mi, Ĝis Mi faros viajn malamikojn benketo por viaj piedoj?

45 Se do David nomas lin Sinjoro, kiel li estas lia filo?

46 Kaj neniu povis respondi unu vorton al li, nek iu post tiu tago plu kuraĝis fari al li demandon.