1 Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted, og hans disipler fulgte ham.

2 Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

3 Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon, og er ikke hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

4 Og Jesus sa til dem: En profet blir ikke foraktet annensteds enn på sitt hjemsted og blandt sine slektninger og i sitt hus.

5 Og han kunde ikke gjøre nogen kraftig gjerning der, undtagen at han la sine hender på nogen få syke og helbredet dem;

6 og han undret sig over deres vantro. Og han gikk omkring i byene og lærte.

7 Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder.

8 Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet,

9 men ha sko på, og ikke to kjortler.

10 Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted.

11 Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.

12 Og de gikk ut og forkynte for folket at de skulde omvende sig,

13 og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

14 Og kong Herodes fikk høre om dette - for Jesu navn blev kjent vidt og bredt - og han sa: Døperen Johannes er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.

15 Andre sa: Det er Elias; andre igjen sa: Det er en profet, som en av profetene.

16 Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er opstanden fra de døde.

17 For Herodes hadde selv sendt folk avsted og grepet Johannes og lagt ham i bånd og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru; for han hadde giftet sig med henne.

18 Men Johannes hadde sagt til Herodes: Det er dig ikke tillatt å ha din brors hustru.

19 Og Herodias bar hat til ham og vilde gjerne slå ham ihjel, men kunde ikke utvirke det.

20 For Herodes fryktet Johannes, fordi han kjente ham som en rettferdig og hellig mann, og han holdt sin hånd over ham, og når han hørte ham, var han i tvil om mangt og meget, og han hørte ham gjerne.

21 Så kom det en beleilig dag, da Herodes gjorde et gjestebud på sin fødselsdag for sine stormenn og krigshøvdingene og de fornemste i Galilea,

22 og Herodias' datter kom inn og danset, og Herodes og de som satt til bords med ham, syntes om henne. Og kongen sa til piken: Be mig om hvad du vil, og jeg vil gi dig det!

23 Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.

24 Hun gikk da ut og sa til sin mor: Hvad skal jeg be om? Hun sa: Om døperen Johannes' hode.

25 Og straks skyndte hun sig inn til kongen og bad ham og sa: Jeg vil at du straks skal gi mig døperen Johannes' hode på et fat.

26 Og kongen blev meget bedrøvet; men for sine eders skyld og for deres skyld som satt til bords, vilde han ikke si nei til henne.

27 Og straks sendte kongen en av sin livvakt avsted og bød ham hente hans hode.

28 Han gikk da avsted og halshugget ham i fengslet, og kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og piken gav det til sin mor.

29 Og da hans disipler hørte det, kom de og tok hans legeme og la det i en grav.

30 Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært.

31 Og han sa til dem: Kom nu I med mig avsides til et øde sted og hvil eder litt ut! For det var mange som gikk til og fra, og det blev ikke engang tid for dem til å få sig mat.

32 Så drog de avsted i båten til et øde sted for sig selv.

33 Og folk så dem dra bort, og mange kjente dem; og fra alle byene løp de til fots dit og kom før dem.

34 Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.

35 Og da det alt var sent på dagen, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen;

36 la dem fare, så de kan gå bort i bygdene og byene heromkring og kjøpe sig noget å ete!

37 Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete?

38 Men han sa til dem: Hvor mange brød har I? Gå bort og se efter! Og da de hadde sett efter, sa de: Fem, og to fisker.

39 Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag.

40 Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti.

41 Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle.

42 Og de åt alle og blev mette;

43 og de tok op tolv kurver fulle av stykker, og likeså av fiskene.

44 Og de som hadde ett brødene, var fem tusen menn.

45 Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og fare i forveien over til hin side, til Betsaida, mens han selv sendte folket avsted.

46 Og da han skiltes fra dem, gikk han op i fjellet for å bede.

47 Og da det var blitt aften, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.

48 Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.

49 Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek;

50 for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

51 Og han steg inn i båten til dem, og vinden la sig; og de blev ute av sig selv av forundring.

52 For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.

53 Og da de hadde faret over, kom de til Gennesarets land og la til der.

54 Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen,

55 og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var.

56 Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.

1 Ja Ta läks sealt ära ja tuli Oma kodukohta, ja Ta jüngrid järgisid Teda.

2 Ja kui hingamispäev tuli, hakkas Ta kogudusekojas

3 Eks Tema ole see puusepp, Maarja poeg, Jakoobuse ja Joosese ja Juuda ja Siimona vend? Ja eks ka Tema

4 Aga Jeesus ütles neile: „Prohvet ei ole mujal autu kui oma kodukohas ja oma sugulaste seas ning omas majas!"

5 Ja Ta ei saanud seal teha ühtki muud vägevat tegu kui ainult panna Oma käed väheste haigete peale ja nad terveks teha.

6 Ja Ta pani imeks nende uskmatust. Ja Tema käis läbi ümberkaudsed külad ning

7 Ja Ta kutsus need kaksteistkümmend Enese juure ja hakkas neid läkitama kahekaupa ja andis neile meelevalla rüvedate vaimude üle,

8 ja käskis neid, et nad midagi muud ei v

9 vaid sidugu paeltega kingad jalga ja ärgu pangu kaht kuube selga.

10 Ja Ta ütles neile: „Kuhu kotta te iganes sisse lähete, sinna jääge, seni kui te sealt väljute.

11 Ja kus paigas iganes teid vastu ei v

12 Ja nad läksid välja ja kuulutasid, et tuleb meelt parandada,

13 ja ajasid palju kurje vaime välja ja v

14 Ja kuningas Heroodes sai kuulda Jeesusest, sest Ta nimi oli juba tuttav, ja ütles: „Ristija Johannes on surnuist üles t

15 Aga teised ütlesid: „Tema on Eelija!" Teised aga: „Tema on prohvet nagu üks prohveteid!"

16 Aga kui Heroodes seda kuulis, ütles ta: „Johannes, kelle pea ma otsast raiusin, on üles t

17 Sest Heroodes ise oli läkitanud ja Johannese kinni v

18 Oli ju Johannes ütelnud Heroodesele: „Sul ei ole luba oma venna naist pidada!"

19 Aga Heroodias kandis ta peale viha ja tahtis teda tappa, ja ei saanud mitte.

20 Sest Heroodes kartis Johannest; ta teadis teda

21 Kui nüüd paras aeg oli tulnud, mil Heroodes oma sünnipäeval tegi söömaaja oma suurtele isandatele ja pealikuile ning Galilea ülemaile,

22 siis tuli sama Heroodiase tütar sisse ja tantsis. See oli meelt mööda Heroodesele ja neile, kes lauas istusid. siis ütles kuningas neitsile: „Palu mult, mida sa iganes tahad, ja ma annan sulle!"

23 Ja ta vandus temale: „Ma annan sulle, mis sa iganes minult palud, olgu kas v

24 Aga neitsi läks välja ja küsis oma emalt: „Mis ma pean paluma?" Ent ema ütles: „Ristija Johannese pea!"

25 Ja neitsi läks kohe rutuga kuninga juure, palus ning ütles: „Ma tahan, et sa mulle sedamaid annad vaagnal Ristija Johannese pea!"

26 Siis sai kuningas väga kurvaks, kuid vande ja lauasistujate pärast ta ei tahtnud temale seda keelata.

27 Ja kuningas läkitas kohe valvuri ja käskis tuua tema pea.

28 See läks ja raius vangitornis ta pea otsast ära ja t

29 Kui tema jüngrid seda kuulsid, tulid nad ja v

30 Ja Apostlid tulid kokku Jeesuse juure ja kuulutasid Temale k

31 Siis Ta ütles neile: „Tulge teie k

32 Ja nad s

33 ja paljud nägid neid ära s

34 Ja kui Ta paadist välja astus ja nägi palju rahvast, hakkas Tal neist hale meel, et nad olid otsegu lambad, kelledel pole karjast. Ja Ta hakkas neid pikalt

35 Aga kui aeg oli läinud hiliseks, tulid Ta jüngrid Ta juure ja ütlesid: „Paik on tühi ja aeg jääb juba hiliseks;

36 lase nad minema, et nad läheksid ümberkaudu asulaisse ja küladesse ja ostaksid endile leiba, sest neil ei ole midagi süüa!"

37 Aga Tema kostis ja ütles neile: „Andke teie neile süüa!" Nemad ütlesid Temale: „Kas me peaksime minema kahesaja teenari eest leiba ostma ja neile süüa andma?"

38 Aga Tema küsis neilt: „Mitu leiba teil on? Minge vaadake." Kui nad olid teada saanud, ütlesid nad: „Viis leiba ja kaks kala."

39 Ja Ta käskis neid asetada k

40 Ja nad istusid maha ridamisi, sajakaupa ja viiekümnekaupa.

41 Ja Ta v

42 Ja k

43 Ja korjati kokku kaksteistkümmend korvitäit palukesist ja kalust.

44 Ja neid, kes leivust olid söönud, oli viis tuhat meest.

45 Ja sedamaid sundis Ta Oma jüngreid astuma paati ja s

46 Ja kui Ta lahkumistervituse oli ütelnud, läks Ta mäele palvetama.

47 Kui siis

48 Ja Ta nägi neil s

49 Aga kui nad Teda nägid mere peal k

50 Sest nad k

51 Ja Ta läks nende juure paati, ja tuul rauges. Ja nad kohkusid üpris väga iseenestes,

52 sest nad ei olnud veel aru saanud leibade loost, vaid nende süda oli läinud k

53 Ja kui nad üle mere olid maale s

54 Ja kui nad paadist olid väljunud, tunti Ta sedamaid ära

55 ja joosti kogu sealne ümberkaudne maa läbi ning hakati haigeid vooditega kandma igale poole, kus Teda kuuldi olevat.

56 Ja kuhu Ta iganes läks küladesse v