1 Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.5 Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?16 Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}

1 Il mio soffio vitale si spenge, i miei giorni si estinguono, il sepolcro m’aspetta!2 Sono attorniato di schernitori e non posso chiuder occhio per via delle lor parole amare.3 O Dio, da’ un pegno, sii tu il mio mallevadore presso di te; se no, chi metterà la sua nella mia mano?4 Poiché tu hai chiuso il cuor di costoro alla ragione, e però non li farai trionfare.5 Chi denunzia un amico sì che diventi preda altrui, vedrà venir meno gli occhi de’ suoi figli.6 Egli m’ha reso la favola dei popoli, e son divenuto un essere a cui si sputa in faccia.7 L’occhio mio si oscura pel dolore, tutte le mie membra non son più che un’ombra.8 Gli uomini retti ne son colpiti di stupore, e l’innocente insorge contro l’empio;9 ma il giusto si attiene saldo alla sua via, e chi ha le mani pure viepiù si fortifica.10 Quanto a voi tutti, tornate pure, fatevi avanti, ma fra voi non troverò alcun savio.11 I miei giorni passano, i miei disegni, i disegni cari al mio cuore, sono distrutti,12 e costoro pretendon che la notte sia giorno, che la luce sia vicina, quando tutto è buio!13 Se aspetto come casa mia il soggiorno de’ morti, se già mi son fatto il letto nelle tenebre,14 se ormai dico al sepolcro "tu sei mio padre" e ai vermi: "siete mia madre e mia sorella,"15 dov’è dunque la mia speranza? questa speranza mia chi la può scorgere?16 Essa scenderà alle porte del soggiorno de’ morti, quando nella polvere troverem riposo assieme".