1 David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

2 Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

3 min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

5 Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

8 Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

12 Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

13 Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

14 Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

15 Og han utsendte piler og spredte dem* omkring - lyn og forvirret dem. / {* fiendene.}

16 Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

23 for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

24 og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang*. / {* d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.}

28 Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

29 For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

33 Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

34 Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

35 Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

38 Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

39 Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

42 De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

43 Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

44 Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

45 Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

49 og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

50 Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

51 Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

1 Dovydas kalbėjo Viešpačiui šios giesmės žodžius tą dieną, kai Viešpats jį išgelbėjo iš visų jo priešų ir iš Sauliaus rankų.

2 Jis sakė: "Viešpats yra mano uola, tvirtovė ir išlaisvintojas.

3 Dievas yra mano uola, Juo pasitikėsiu; Jis mano skydas ir išgelbėjimo ragas, mano apsauga ir mano aukštas bokštas, mano gelbėtojas. Tu gelbsti mane iš smurto.

4 Šauksiuosi Viešpaties, kuris vertas gyriaus, ir taip būsiu išgelbėtas nuo priešų.

5 Mirties bangos supo mane, bedievių antplūdis gąsdino mane.

6 Pragaro kančios apraizgė mane, mirties pinklės laukė manęs.

7 Sielvarte šaukiausi Viešpaties, savo Dievo. Jis išgirdo savo šventykloje mano balsą, ir mano šauksmas pasiekė Jo ausis.

8 Susvyravo, sudrebėjo žemė, ir dangaus pamatai sujudėjo ir drebėjo, nes Jis užsirūstino.

9 Iš Jo šnervių kilo dūmai, iš burnos veržėsi naikinančios liepsnos, įkaitusios žarijos skraidė.

10 Jis palenkė dangų ir nužengė, tamsa buvo po Jo kojomis.

11 Jis skrido ant cherubo ir lėkė vėjo sparnais;

12 Jį supo tamsūs skliautai, vandenys, tiršti debesys.

13 Nuo spindesio prieš Jį užsidegė žarijos.

14 Viešpats sugriaudė iš dangaus, Aukščiausiojo balsas pasigirdo.

15 Jis laidė strėles ir išsklaidė juos, žaibais sunaikino juos.

16 Iškilo jūros dugnas, atsivėrė žemės pamatai nuo Viešpaties balso ir Jo rūstybės kvapo.

17 Iš aukštybės Jis ištiesė ranką ir paėmė mane, ištraukė iš gausių vandenų.

18 Jis išgelbėjo mane iš galingo priešo, iš tų, kurie nekentė manęs, nes jie buvo stipresni už mane.

19 Jie puolė mane aną pražūtingąją dieną, bet mano atrama buvo Viešpats.

20 Jis išvedė mane į platybes ir išlaisvino mane, nes Jis pamėgo mane.

21 Viešpats atlygino man pagal mano teisumą, pagal mano rankų švarumą atmokėjo man.

22 Aš laikiausi Viešpaties kelio ir neatsitraukiau nuo savo Dievo nusikalsdamas.

23 Jo įsakymai buvo priešais mane, ir nuo Jo nuostatų neatsitraukiau.

24 Prieš Jį buvau tyras ir saugojausi, kad nenusikalsčiau.

25 Todėl atlygino Viešpats pagal mano teisumą, pagal mano švarumą Jo akyse.

26 Gailestingam Tu pasirodai gailestingas, tobulam­tobulas,

27 tyram Tu pasirodai tyras, o su sukčiumi elgiesi suktai.

28 Tu gelbsti prispaustuosius, bet išdidžiuosius pažemini.

29 Viešpatie, Tu esi mano žiburys. Viešpats šviečia man tamsumoje.

30 Su Tavimi galiu pulti priešą, su Dievu­peršokti sieną.

31 Dievo kelias tobulas, Viešpaties žodis ugnimi valytas. Jis yra skydas visiems, kurie Juo pasitiki.

32 Kas yra Dievas, jei ne Viešpats? Kas yra uola, jei ne mūsų Dievas?

33 Dievas yra stiprybė ir jėga. Jis padaro mano kelią tobulą.

34 Jis padaro mano kojas kaip stirnos ir iškelia mane į aukštumas.

35 Jis moko mano rankas kovoti, kad mano rankos sulaužytų plieninį lanką.

36 Tu man davei išgelbėjimo skydą, Tavo gerumas išaukštino mane.

37 Tu praplatinai mano žingsnius, kad mano koja nepaslystų.

38 Aš persekiojau savo priešus ir sunaikinau, nepasukau atgal, jų neišnaikinęs.

39 Aš naikinau juos ir sužeidžiau, kad jie nebegalėjo atsikelti; jie krito man po kojomis.

40 Tu apjuosei mane jėga kovai, atidavei man tuos, kurie kilo prieš mane.

41 Tu palenkei prieš mane priešus, kad galėčiau sunaikinti tuos, kurie manęs nekenčia.

42 Jie ieškojo pagalbos, tačiau jos nebuvo, kreipėsi į Viešpatį, bet Jis neatsiliepė.

43 Aš sutrypiau juos į žemės dulkes, kaip gatvių purvą sumyniau juos.

44 Tu išgelbėjai mane tautos kovose, man skyrei valdyti pagonis. Tautos, kurių nepažinau, tarnaus man.

45 Svetimšaliai pasiduos man; kai tik išgirs apie mane, jie paklus man.

46 Svetimšaliai išblykš, drebėdami išeis iš savo pilių.

47 Viešpats yra gyvas! Palaiminta tebūna mano uola, išaukštintas tebūna Dievas­mano išgelbėjimo uola.

48 Dievas atkeršija už mane ir pajungia man tautas,

49 Jis išgelbsti mane iš mano priešų. Tu iškėlei mane aukščiau tų, kurie sukyla prieš mane, ir išlaisvinai iš žiauraus žmogaus.

50 Todėl dėkosiu Tau, Viešpatie, tarp pagonių ir giedosiu gyrių Tavo vardui.

51 Jis išgelbėjimo bokštas karaliui; Jis parodo gailestingumą savo pateptajam Dovydui ir jo palikuonims per amžius".