1 David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.
2 Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,
3 min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.
4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
5 Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.
6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.
7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.
8 Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.
9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.
12 Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.
13 Frem av glansen foran ham brente gloende kull.
14 Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.
15 Og han utsendte piler og spredte dem* omkring - lyn og forvirret dem. / {* fiendene.}
16 Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.
17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;
23 for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,
24 og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.
26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,
27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang*. / {* d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.}
28 Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.
29 For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.
30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.
31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?
33 Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.
34 Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.
35 Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.
37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
38 Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
39 Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.
40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.
42 De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.
43 Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.
44 Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.
45 Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.
46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,
48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
49 og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
50 Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.
51 Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.
1 Après cela David prononça à l'Eternel les paroles de ce cantique, le jour que l'Eternel l'eut délivré de la main de tous ses ennemis, et surtout de la main de Saül.
2 Il dit donc : L'Eternel est ma roche, et ma forteresse, et mon libérateur.
3 Dieu est mon rocher, je me retirerai vers lui; il est mon bouclier et la corne de mon salut; il est ma haute retraite et mon refuge; mon Sauveur, tu me garantis de la violence.
4 Je crierai à l'Eternel, lequel on doit louer, et je serai délivré de mes ennemis.
5 Car les angoisses de la mort m'avaient environné; les torrents des méchants m'avaient troublé;
6 Les cordeaux du sépulcre m'avaient entouré; les filets de la mort m'avaient surpris.
7 Quand j'ai été dans l'adversité j'ai crié à l'Eternel; j'ai, [dis-je], crié à mon Dieu, et il a entendu ma voix de son palais, et mon cri est parvenu à ses oreilles.
8 Alors la terre fut ébranlée et trembla, les fondements des cieux croulèrent et furent ébranlés, parce qu'il était irrité.
9 Une fumée montait de ses narines, et de sa bouche sortait un feu dévorant; les charbons de feu en étaient embrasés.
10 Il baissa donc les cieux, et descendit, ayant [une] obscurité sous ses pieds.
11 Et il était monté sur un Chérubin, et volait; et il parut sur les ailes du vent.
12 Et il mit tout autour de soi les ténèbres pour tabernacle; [savoir], les eaux amoncelées qui sont les nuées de l'air.
13 Des charbons de feu étaient embrasés de la splendeur qui était au devant de lui.
14 L'Eternel tonna des cieux, et le Souverain fit retentir sa voix.
15 Il tira ses flèches, et écarta [mes ennemis]; il [fit briller] l'éclair; et les mit en déroute.
16 Alors le fond de la mer parut, [et] les fondements de la terre habitable furent découverts par l'Eternel qui les tançait, [et] par le souffle du vent de ses narines.
17 Il étendit [la main] d'en haut, [et] m'enleva, [et] me tira des grosses eaux.
18 Il me délivra de mon ennemi puissant, [et] de ceux qui me haïssaient, car ils étaient plus forts que moi.
19 Ils m'avaient devancé au jour de ma calamité; mais l'Eternel fut mon appui.
20 Il m'a mis au large, il m'a délivré, parce qu'il a pris son plaisir en moi.
21 L'Eternel m'a rendu selon ma justice; il m'a rendu selon la pureté de mes mains.
22 Parce que j'ai tenu le chemin de l'Eternel, et que je ne me suis point détourné de mon Dieu.
23 Car j'ai eu devant moi tous ses droits, et je ne me suis point détourné de ses ordonnances.
24 Et j'ai été intègre envers lui, et je me suis donné garde de mon iniquité.
25 L'Eternel donc m'a rendu selon ma justice, [et] selon ma pureté, qui a été devant ses yeux.
26 Envers celui qui use de gratuité, tu uses de gratuité; et envers l'homme intègre tu te montres intègre.
27 Envers celui qui est pur tu te montres pur; mais envers le pervers tu agis selon sa perversité.
28 Car tu sauves le peuple affligé, et tu [jettes] tes yeux sur les hautains, et les humilies.
29 Tu es même ma lampe, ô Eternel! et l'Eternel fera reluire mes ténèbres.
30 Et par ton moyen je me jetterai sur [toute] une troupe, [et] par le moyen de mon Dieu je franchirai la muraille.
31 La voie du [Dieu] Fort est parfaite, la parole de l'Eternel [est] affinée; c'est un bouclier à tous ceux qui se retirent vers lui.
32 Car qui est [Dieu] Fort, sinon l'Eternel? et qui [est] Rocher, sinon notre Dieu?
33 Le [Dieu] Fort, qui est ma force, est la vraie force, et il a aplani ma voie, [qui était une voie] d'intégrité.
34 Il a rendu mes pieds égaux à ceux des biches, et m'a fait tenir debout sur mes lieux élevés.
35 C'est lui qui dresse mes mains au combat, de sorte qu'un arc d'airain a été rompu avec mes bras.
36 Tu m'as aussi donné le bouclier de ton salut, et ta bonté m'a fait devenir plus grand.
37 Tu as élargi le chemin sous mes pas, et mes talons n'ont point glissé.
38 J'ai poursuivi mes ennemis, et je les ai exterminés; et je ne m'en suis point retourné jusqu'à ce que je les aie consumés.
39 Je les ai consumés, je les ai transpercés, et ils ne se sont point relevés; mais ils sont tombés sous mes pieds.
40 Car tu m'as revêtu de force pour le combat; tu as fait plier sous moi ceux qui s'élevaient contre moi.
41 Tu as fait aussi que mes ennemis, et ceux qui me haïssaient ont tourné le dos devant moi, et je les ai détruits.
42 Ils regardaient çà et là, mais il n'y avait point de libérateur; [ils criaient] à l'Eternel, mais il ne leur a point répondu.
43 Et je les ai brisés menu comme la poussière de la terre; je les ai écrasés, [et] je les ai foulés comme la boue des rues.
44 Et tu m'as délivré des dissensions des peuples, tu m'as gardé pour être le chef des nations. Le peuple que je ne connaissais point m'a été assujetti.
45 Les étrangers m'ont menti; ayant ouï parler de moi, ils se sont rendus obéissants.
46 Les étrangers se sont écoulés et ils ont tremblé de peur dans leurs retraites cachées.
47 L'Eternel est vivant, et mon rocher est béni; c'est pourquoi Dieu, le rocher de mon salut, soit exalté.
48 Le [Dieu] Fort est celui qui me donne les moyens de me venger, et qui m'assujettit les peuples.
49 C'est lui aussi qui me retire d'entre mes ennemis. Tu m'enlèves d'entre ceux qui s'élèvent contre moi; tu me délivres de l'homme outrageux.
50 C'est pourquoi, ô Eternel! je te célébrerai parmi les nations, et je chanterai des psaumes à ton Nom.
51 C'est lui qui est la tour des délivrances de son Roi, et qui use de gratuité envers David son Oint, et envers sa postérité à jamais.