1 Men Peter og Johannes gikk sammen op i templet ved bønnens time, som var den niende.

2 Og det blev båret frem en mann som var vanfør fra mors liv av, og som de daglig la ved den tempeldør som kalles den fagre, for å be dem som gikk inn i templet, om almisse.

3 Da han så Peter og Johannes som vilde gå inn i templet, bad han om å få en almisse.

4 Men Peter så skarpt på ham sammen med Johannes og sa: Se på oss!

5 Han gav da akt på dem, for han ventet å få noget av dem.

6 Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke; men det jeg har, det gir jeg dig: I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå op og gå!

7 Så grep han ham ved den høire hånd og reiste ham op,

8 og straks fikk hans føtter og ankler styrke, og han sprang op og stod og gikk omkring, og han fulgte med dem inn i templet, og gikk omkring der og sprang og lovet Gud.

9 Og hele folket så ham gå omkring og love Gud,

10 og de kjente ham, de så at han var den som satt der ved den fagre tempeldør for å få almisse, og de blev fulle av forundring og redsel over det som var vederfaret ham.

1 Et comme Pierre et Jean montaient ensemble au Temple à l'heure de la prière, qui était à neuf heures,

2 Un homme boiteux dès sa naissance, y était porté, lequel on mettait tous les jours à la porte du Temple nommée la Belle, pour demander l'aumône à ceux qui entraient au Temple.

3 Cet homme voyant Pierre et Jean qui allaient entrer au Temple, les pria de lui donner l'aumône.

4 Mais Pierre ayant, avec Jean, arrêté sa vue sur lui, Pierre lui dit : regarde-nous.

5 Et il les regardait attentivement, s'attendant de recevoir quelque chose d'eux.

6 Mais Pierre lui dit : je n'ai ni argent, ni or; mais ce que j'ai, je te le donne : Au Nom de Jésus-Christ le Nazarien, lève-toi et marche.

7 Et l'ayant pris par la main droite, il le leva; et aussitôt les plantes et les chevilles de ses pieds devinrent fermes.

8 Et faisant un saut, il se tint debout, et marcha; et il entra avec eux au Temple, marchant, sautant, et louant Dieu.

9 Et tout le peuple le vit marchant et louant Dieu.

10 Et reconnaissant que c'était celui-là même qui était assis à la Belle porte du Temple, pour avoir l'aumône, ils furent remplis d'admiration et d'étonnement de ce qui lui était arrivé.