1 Han kom da til Derbe og Lystra, og se, der var en disippel ved navn Timoteus, sønn av en jødisk kvinne som hadde tatt ved troen, og av en gresk far;

2 han hadde godt lov av brødrene i Lystra og Ikonium.

3 Ham vilde Paulus ha med sig på reisen, og han tok og omskar ham for de jøders skyld som var på de steder; for de visste alle at hans far var greker.

4 Efter som de nu drog fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem.

5 Så blev da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.

6 De drog nu igjennem Frygia og det galatiske land, fordi de blev hindret av den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia;

7 og da de var kommet bortimot Mysia, prøvde de på å fare til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov;

8 så drog de da utenom Mysia og drog ned til Troas.

9 Og et syn viste sig om natten for Paulus: Det stod en mann fra Makedonia og bad ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss!

10 Da han hadde sett synet, søkte vi straks å dra over til Makedonia; vi kunde skjønne at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.

11 Vi seilte da ut fra Troas og styrte rett frem til Samotrake, og den næste dag til Neapolis,

12 og derfra til Filippi, som er den første by i den del av Makedonia og en romersk koloni; der i byen blev vi da nogen tid.

13 På sabbatsdagen gikk vi utenfor porten, til en elv hvor de pleide å samles til bønn, og vi satte oss der og talte til de kvinner som var kommet sammen.

14 Og der var en kvinne ved navn Lydia, en purpur-kremmerske fra byen Tyatira, som dyrket Gud efter jødenes tro; hun hørte på, og Herren oplot hennes hjerte, så hun gav akt på det som blev talt av Paulus.

15 Da nu hun og hennes hus var blitt døpt, bad hun oss og sa: Så sant I holder mig for å være en som tror på Herren, så kom inn i mitt hus og ta ophold der! Og hun nødde oss.

16 Men det skjedde engang vi drog ut til bedestedet, at vi møtte en trælkvinne som hadde en spådomsånd, og som hjalp sine herrer til stor inntekt ved å spå.

17 Hun fulgte efter Paulus og oss og ropte: Disse mennesker er den høieste Guds tjenere, som forkynner eder frelsens vei.

18 Dette gjorde hun i mange dager. Da harmedes Paulus og vendte sig om og sa til ånden: Jeg byder dig i Jesu Kristi navn å fare ut av henne! Og den fór ut i samme stund.

19 Men da hennes herrer så at deres håp om inntekt var ute, tok de fatt på Paulus og Silas og slepte dem avsted til torvet for å stille dem for retten,

20 og de førte dem frem for styresmennene og sa: Disse mennesker forstyrrer rent vår by; de er jøder,

21 og forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve efter, vi som er romere.

22 Folket reiste sig også imot dem; styresmennene rev da klærne av dem og lot dem hudstryke,

23 og da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og bød fangevokteren å passe godt på dem.

24 Da han hadde fått dette bud, kastet han dem i det innerste fangerum og satte deres føtter fast i stokken.

25 Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.

26 Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller rystet, og straks sprang alle dører op, og alles lenker løstes.

27 Fangevokteren fór da op av søvne, og da han så fengslets dører åpne, drog han et sverd og vilde drepe sig, fordi han trodde at fangene var rømt.

28 Men Paulus ropte med høi røst: Gjør dig ikke noget ondt! vi er her alle.

29 Han bad da om lys og sprang inn, og han falt skjelvende ned for Paulus og Silas.

30 Og han førte dem utenfor og sa: Herrer! hvad skal jeg gjøre for å bli frelst?

31 De sa da: Tro på den Herre Jesus, sa skal du bli frelst, du og ditt hus!

32 Og de talte Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus

33 Så tok han dem til sig i samme time på natten og vasket dem efter slagene, og straks blev han døpt med alle sine,

34 og han førte dem op i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet sig, efterat han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.

35 Da det nu var blitt dag, sendte styresmennene bud med sine tjenere: Gi disse mennesker fri!

36 Fangevokteren fortalte da disse ord til Paulus: Styresmennene har sendt bud at I skal gis fri; så gå nu ut og dra bort i fred!

37 Men Paulus sa til dem: De har hudstrøket oss for alles øine, uten lov og dom, vi som er romerske borgere; så har de kastet oss i fengsel, og nu jager de oss lønnlig bort? Nei, la dem selv komme og føre oss ut!

38 Tjenerne meldte disse ord til styresmennene; da blev de redde, da de fikk høre at de var romerske borgere,

39 og de kom og gav dem gode ord, og førte dem ut og bad dem fare fra byen.

40 Så gikk de da ut av fengslet og gikk inn til Lydia, og efterat de hadde sett brødrene og formant dem, drog de avsted.

1 Et il arriva à Derbe et à Lystre, et voici, il y avait là un disciple, nommé Timothée, fils d'une femme Juive, fidèle; mais d'un père Grec;

2 Lequel avait un bon témoignage des frères qui étaient à Lystre, et à Iconie.

3 [C'est pourquoi] Paul voulut qu'il allât avec lui; et l'ayant pris avec soi, il le circoncit, à cause des Juifs qui étaient en ces lieux-là : car ils savaient tous que son père était Grec.

4 Eux donc passant par les villes les instruisaient de garder les ordonnances décrétées par les Apôtres, et par les Anciens de Jérusalem.

5 Ainsi les Eglises étaient affermies dans la foi, et croissaient en nombre chaque jour.

6 Puis ayant traversé la Phrygie et le pays de Galatie, il leur fut défendu par le Saint-Esprit d'annoncer la parole en Asie.

7 Et étant venus en Mysie, ils essayaient d'aller en Bithynie; mais l'Esprit de Jésus ne le leur permit point.

8 C'est pourquoi ayant passé la Mysie, ils descendirent à Troas.

9 Et Paul eut de nuit une vision, d'un homme Macédonien qui se présenta devant lui, et le pria, disant : passe en Macédoine, et nous aide.

10 Quand donc il eut vu cette vision, nous tâchâmes aussitôt d'aller en Macédoine, concluant de là que le Seigneur nous avait appelés pour leur évangéliser.

11 Ainsi étant partis de Troas, nous tirâmes droit à Samothrace, et le lendemain à Néapolis.

12 Et de là à Philippes, qui est la première ville du quartier de Macédoine, et est une colonie; et nous séjournâmes quelque temps dans la ville.

13 Et le jour du Sabbat nous sortîmes de la ville, [et allâmes] au lieu où on avait accoutumé de faire la prière, près du fleuve, et nous étant là assis nous parlâmes aux femmes qui y étaient assemblées.

14 Et une femme, nommée Lydie, marchande de pourpre, qui était de la ville de Thyatire, et qui servait Dieu [nous] ouit, et le Seigneur lui ouvrit le cœur, afin qu'elle se rendît attentive aux choses que Paul disait.

15 Et après qu'elle eut été baptisée, avec sa famille, elle nous pria, disant : Si vous m'estimez être fidèle au Seigneur, entrez dans ma maison, et y demeurez. Et elle nous y contraignit.

16 Or il arriva que comme nous allions à la prière, nous fûmes rencontrés par une servante qui avait un esprit de Python, et qui apportait un grand profit à ses maîtres en devinant.

17 Et elle se mit à nous suivre, Paul et nous, en criant, et disant : ces hommes sont les serviteurs du Dieu souverain, et ils vous annoncent la voie du salut.

18 Et elle fit cela durant plusieurs jours; mais Paul en étant importuné, se tourna, et dit à l'esprit : je te commande au Nom de Jésus-Christ de sortir de cette fille; et il en sortit.

19 Mais ses maîtres voyant que l'espérance de leur gain était perdue, se saisirent de Paul et de Silas, et les traînèrent dans la place publique devant les Magistrats.

20 Et ils les présentèrent aux Gouverneurs, en disant : ces hommes-ci, qui sont Juifs, troublent notre ville :

21 Car ils annoncent des maximes qu'il ne nous est pas permis de recevoir, ni de garder, vu que nous sommes Romains.

22 Le peuple aussi se souleva ensemble contre eux, et les Gouverneurs leur ayant fait déchirer leurs robes, commandèrent qu'ils fussent fouettés.

23 Et après leur avoir donné plusieurs coups de fouet, ils les mirent en prison, en commandant au geôlier de les garder sûrement.

24 Et le [geôlier] ayant reçu cet ordre, les mit au fond de la prison, et leur serra les pieds dans des ceps.

25 Or sur le minuit Paul et Silas priaient, en chantant les louanges de Dieu; en sorte que les prisonniers les entendaient.

26 Et tout d'un coup il se fit un si grand tremblement de terre, que les fondements de la prison croulaient; et incontinent toutes les portes s'ouvrirent, et les liens de tous furent détachés.

27 Sur quoi le geôlier s'étant éveillé, et voyant les portes de la prison ouvertes, tira son épée, et se voulait tuer, croyant que les prisonniers s'en fussent fuis.

28 Mals Paul cria à haute voix, en disant : ne te fais point de mal : car nous sommes tous ici.

29 Alors ayant demandé de la lumière, il courut dans [le cachot], et tout tremblant, se jeta [aux pieds] de Paul et de Silas.

30 Et les ayant menés dehors, il leur dit : Seigneurs, que faut-il que je fasse pour être sauvé?

31 Ils dirent : crois au Seigneur Jésus-Christ; et tu seras sauvé, toi et ta maison.

32 Et ils lui annoncèrent la parole du Seigneur, et à tous ceux qui étaient en sa maison.

33 Après cela, les prenant en cette même heure de la nuit, il lava leurs plaies, et aussitôt après il fut baptisé, avec tous ceux de sa maison.

34 Et les ayant amenés en sa maison, il leur servit à manger, et se réjouit, parce qu'avec toute sa maison il avait cru en Dieu.

35 Et quand il fut jour, les Gouverneurs envoyèrent des huissiers pour lui dire : élargis ces gens-là.

36 Et le geôlier rapporta ces paroles à Paul, [disant] : les Gouverneurs ont envoyé dire qu'on vous élargît; sortez donc maintenant, et allez-vous-en en paix.

37 Mais Paul dit aux huissiers : après nous avoir fouettés publiquement, sans forme de jugement, nous qui sommes Romains, ils nous ont mis en prison; et maintenant ils nous mettent dehors en secret? Il n'en sera pas ainsi, mais qu'ils viennent eux-mêmes, et qu'ils nous mettent dehors.

38 Et les huissiers rapportèrent ces paroles aux Gouverneurs, qui craignirent, ayant entendu qu'ils étaient Romains.

39 C'est pourquoi ils vinrent vers eux, et les prièrent; puis les ayant élargis, ils les supplièrent de partir de la ville.

40 Alors étant sortis de la prison, ils entrèrent chez Lydie, et ayant vu les frères, ils les consolèrent, et [ensuite] ils partirent.