1 Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.
2 For jeg gir dem det vidnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet;
3 for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde efter å grunne sin egen rettferdighet, gav de sig ikke inn under Guds rettferdighet.
4 For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.
5 For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem;
6 men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare op til himmelen - det vil si: for å hente Kristus ned - ?
7 eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen - det vil si: for å hente Kristus op fra de døde - ?
8 Men hvad sier den? Ordet er dig nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner,
9 for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud opvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst;
10 for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.
11 For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
12 Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham;
13 for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
14 Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er nogen som forkynner?
15 og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap!
16 Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Esaias sier: Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss?
17 Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord;
18 men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo til visse; deres røst gikk ut til all jorden, og deres ord til jorderikes ende.
19 Men jeg sier: Kjente da Israel ikke til det? Først sier Moses: Jeg vil gjøre eder nidkjære på det som ikke er et folk; på et uforstandig folk vil jeg gjøre eder harme;
20 og Esaias våger sig til å si: Jeg blev funnet av dem som ikke søkte mig; jeg åpenbarte mig for dem som ikke spurte efter mig;
21 men om Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.
1 Mes frères, quant à la bonne affection de mon cœur, et à la prière que je fais à Dieu pour Israël, c'est qu'ils soient sauvés.
2 Car je leur rends témoignage qu'ils ont du zèle pour Dieu, mais sans connaissance.
3 Parce que ne connaissant point la justice de Dieu, et cherchant d'établir leur propre justice, ils ne se sont point soumis à la justice de Dieu.
4 Car Christ est la fin de la Loi, en justice à tout croyant.
5 Or Moïse décrit [ainsi] la justice qui est par la Loi, [savoir], que l'homme qui fera ces choses, vivra par elles.
6 Mais la justice qui est par la foi, s'exprime ainsi : ne dis point en ton cœur : qui montera au Ciel? cela est ramener Christ d'en haut.
7 Ou : qui descendra dans l'abîme? cela est ramener Christ des morts.
8 Mais que dit-elle? La parole est près de toi en ta bouche, et en ton cœur. [Or] c'est là la parole de la foi, laquelle nous prêchons.
9 C'est pourquoi, si tu confesses le Seigneur Jésus de ta bouche, et que tu croies en ton cœur que Dieu l'a ressuscité des morts, tu seras sauvé.
10 Car de cœur on croit à justice, et de bouche on fait confession à salut.
11 Car l'Ecriture dit : quiconque croit en lui ne sera point confus.
12 Parce qu'il n'y a point de différence du Juif et du Grec; car il y a un même Seigneur de tous, qui est riche envers tous ceux qui l'invoquent.
13 Car quiconque invoquera le nom du Seigneur sera sauvé.
14 Mais comment invoqueront-ils celui en qui ils n'ont point cru? et comment croiront-ils en celui dont ils n'ont point entendu [parler]? et comment en entendront-ils parler s'il n'y a quelqu'un qui leur prêche?
15 Et comment prêchera-t-on sinon qu'il y en ait qui soient envoyés? ainsi qu'il est écrit : ô que les pieds de ceux qui annoncent la paix sont beaux, [les pieds, dis-je], de ceux qui annoncent de bonnes choses!
16 Mais tous n'ont pas obéi à l'Evangile; car Esaïe dit : Seigneur, qui est-ce qui a cru à notre prédication.
17 La foi donc est de l'ouïe; et l'ouïe par la parole de Dieu.
18 Mais je demande : ne l'ont-ils point ouï? au contraire, leur voix est allée par toute la terre, et leur parole jusques aux bouts du monde.
19 Mais je demande : Israël ne l'a-t-il point connu ? Moïse le premier dit : je vous exciterai à la jalousie par celui qui n'est point peuple; je vous exciterai à la colère par une nation destituée d'intelligence.
20 Et Esaïe s'enhardit tout à fait, et dit : j'ai été trouvé de ceux qui ne me cherchaient point, et je me suis clairement manifesté à ceux qui ne s'enquéraient point de moi.
21 Mais quant à Israël, il dit : j'ai tout le jour étendu mes mains vers un peuple rebelle et contredisant.