1 Men også for min egen skyld foresatte jeg mig at jeg ikke atter vilde komme til eder med sorg.

2 For hvis jeg gjør eder sorg, hvem er det da som gjør mig glad, uten den som jeg gjør sorg?

3 Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede.

4 For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.

5 Men er det nogen som har voldt sorg, da er det ikke mig han har voldt sorg, men delvis - at jeg ikke skal være for hård - eder alle.

6 Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste,

7 så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, forat han ikke skal gå til grunne i ennu større sorg.

8 Derfor ber jeg eder å la kjærlighet råde mot ham.

9 For derfor var det også jeg skrev, for å få vite om I holder prøve, om I er lydige i alt.

10 Men den som I tilgir noget, ham tilgir og jeg; for det jeg har tilgitt - om jeg har hatt noget å tilgi - det har jeg gjort for eders skyld, for Kristi åsyn, forat vi ikke skal dåres av Satan;

11 for ikke er vi uvitende om hans tanker.

12 Da jeg kom til Troas for Kristi evangeliums skyld, og en dør var mig oplatt i Herren, hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror,

13 men jeg sa farvel til dem og drog videre til Makedonia.

14 Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!

15 For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt,

16 for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette?

17 For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

1 Eu, porém, determinei isto por mim mesmo, não ir ter convosco outra vez em tristeza.

2 Pois se eu vos entristeço, quem é, então, o que me alegra, senão aquele que por mim é entristecido?

3 Isto mesmo escrevi, para que, chegando, eu não tenha tristeza da parte dos que me deviam alegrar, tendo esta confiança em todos vós que o meu gozo é o de todos vós.

4 Pois em muita tribulação e angústia de coração vos escrevi com muitas lágrimas, não para que fôsseis entristecidos, mas para que conhecêsseis o amor que mais abundantemente tenho para convosco.

5 Mas se alguém tem causado tristeza, tem causado tristeza não a mim, porém em parte (para não ser severo demais) a todos vós.

6 Basta a esse tal esta repreensão dada pelo maior número,

7 de modo que pelo contrário deveis antes perdoar-lhe e confortá-lo, para que o tal não seja consumido pela demasiada tristeza.

8 Por isso vos rogo que confirmeis a vossa caridade para com ele;

9 pois para esse fim também escrevi, para, por esta vossa prova, conhecer se em tudo sois obedientes.

10 A quem vós perdoais alguma coisa, também eu; pois o que eu tenho perdoado, se alguma coisa tenho perdoado, é por amor de vós na presença de Cristo,

11 para que Satanás não ganhe alguma vantagem sobre nós; porque não ignoramos as suas maquinações.

12 Quando cheguei a Trôade para pregar o Evangelho de Cristo, e quando me foi aberta uma porta no Senhor,

13 não tive alívio para o meu espírito porque não achei a meu irmão Tito; mas despedindo-me deles, parti para a Macedônia.

14 Graças, porém, a Deus que em Cristo sempre nos conduz em triunfo, e que por nosso meio faz sentir o cheiro do seu conhecimento em todo o lugar.

15 Pois para Deus somos o bom cheiro de Cristo nos que são salvos e nos que perecem:

16 para uns, na verdade, cheiro de morte para morte, para outros, porém, cheiro de vida para vida. E para estas coisas quem é idôneo?

17 Pois não estamos, como muitos, mercadejando com a palavra de Deus, mas é com sinceridade, mas é de Deus, perante Deus que em Cristo falamos.