1 Støt i basun på Sion og blås alarm på mitt hellige berg, alle som bor i landet, beve! For Herrens dag kommer - den er nær,

2 en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde, utbredt over fjellene som morgenrøde - et stort og sterkt folk, som det ikke har vært make til fra fordums tid og heller ikke siden kommer make til gjennem årene, fra slekt til slekt.

3 Foran det fortærer ild, og efter det brenner lue; som Edens have er landet foran det, og efter det er det en øde ørken, og det er intet som slipper unda det.

4 Som hester er det å se til, og som ryttere løper de avsted.

5 Det lyder som larm av vogner når de hopper over fjelltoppene, det lyder som når ildsluen fortærer halm, de er som et sterkt folk, rustet til krig.

6 Folkeslag skjelver for det; alle ansikter blir blussende røde*. / {* JES 13, 8.}

7 Som helter løper de avsted, som krigsmenn stiger de op på murene; de drar frem hver sin vei og bøier ikke av fra sine stier.

8 De trenger ikke hverandre til side; de går frem hver på sin egen vei; mellem kastespyd styrter de frem og stanser ikke i sitt løp.

9 I byen vanker de om, på muren løper de, i husene stiger de op, gjennem vinduene går de inn som tyver.

10 Foran dem skjelver jorden og ryster himmelen; sol og måne sortner, og stjernene holder op å lyse.

11 Og Herren lar sin røst høre foran sin fylking, for hans hær er såre stor, og sterk er den som fullbyrder hans ord; for stor er Herrens dag og såre forferdelig - hvem kan utholde den?

12 Men endog nu, sier Herren, vend om til mig med hele eders hjerte og med faste og gråt og klage,

13 og sønderriv eders hjerte og ikke eders klær, og vend om til Herren eders Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og han angrer det onde.

14 Hvem vet? Han torde vende om og angre og la en velsignelse bli igjen efter sig, til matoffer og drikkoffer for Herren eders Gud.

15 Støt i basun på Sion, tillys en hellig faste, utrop en festforsamling!

16 Samle folket, tillys en hellig sammenkomst, kall de gamle sammen, samle de små barn, endog dem som dier morsbryst! La brudgommen gå ut av sitt rum og bruden av sitt kammer!

17 Mellem forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Spar, Herre, ditt folk, og overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får råde over den! Hvorfor skal de si blandt folkene: Hvor er deres Gud?

18 Da blir Herren nidkjær for sitt land, og han sparer sitt folk.

19 Og Herren svarer og sier til sitt folk: Se, jeg sender eder korn og most og olje, så I blir mette; og jeg vil ikke mere overgi eder til vanære blandt hedningene.

20 Og fienden fra Norden vil jeg drive langt bort fra eder og jage ham avsted til et tørt og øde land, hans fortropp til havet i øst og hans baktropp til havet i vest; og det skal stige op en stank fra ham, en motbydelig lukt; for altfor store ting har han tatt sig fore.

21 Frykt ikke, du land! Fryd dig og vær glad! For store ting har Herren gjort.

22 Frykt ikke, I markens dyr! For ørkenens beitemarker grønnes, trærne bærer sin frukt, fikentreet og vintreet gir sin kraft.

23 Og I, Sions barn, fryd og gled eder i Herren eders Gud! For han gir eder læreren til rettferdighet; og så sender han regn ned til eder, høstregn og vårregn, først*. / {* JOE 3, 1.}

24 Treskeplassene blir fulle av korn, og persekarene flyter over av most og olje.

25 Og jeg godtgjør eder de år da vrimleren åt op alt, og slikkeren og skaveren og gnageren, min store hær, som jeg sendte mot eder.

26 Og I skal ete og bli mette og prise Herrens, eders Guds navn, han som har stelt så underfullt med eder, og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.

27 Og I skal kjenne at jeg bor midt i Israel, og at jeg er Herren eders Gud, og ingen annen; og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.

1 Tocai a trombeta em Sião, e dai o alarme no meu santo monte. Tremam todos os habitantes da terra, porque vem vindo o dia de Jeová, porque está próximo;

2 dia de trevas e escuridão, dia de nuvens e negrume, como a alva espalhada sobre os montes: povo grande e poderoso, qual nunca houve semelhante, nem depois dele haverá mais até os anos de muitas gerações.

3 Diante da sua face devora o fogo; e atrás dele abrasa a chama: diante dele a terra é como o jardim do Éden, e atrás dele um deserto assolado. Ninguém dele escapou.

4 A sua aparência é como a aparência de cavalos; e como cavaleiros, assim correm.

5 Saltam como o estrondo de carros sobre os cumes dos montes, como o sonido duma chama de fogo que devora o restolho, como um povo forte posto em ordem de batalha.

6 À vista deles os povos estão angustiados; todos os semblantes empalidecem.

7 Correm como valentes; sobem o muro como homens de guerra; marcham cada um nos seus caminhos, e não se desviam das suas fileiras.

8 Não empurram uns aos outros; marcham cada um pelo seu carreiro: abrem caminho por entre as armas, e continuam no seu caminho.

9 Pulam sobre a cidade; correm pelos muros; sobem nas casas; entram pelas janelas como um ladrão.

10 A terra se abala diante deles; os céus tremem; o sol e a lua escurecem, e as estrelas retiram o seu resplandor.

11 Jeová faz ouvir a sua voz ante a face do seu exército, porque muito grande é o seu arraial, e forte é quem executa a sua palavra. Pois o dia de Jeová é grande e mui terrível: e quem o poderá suportar?

12 Todavia ainda agora, diz Jeová, convertei-vos a mim de todo o vosso coração, e com jejum, e com choro, e com pranto;

13 rasgai o vosso coração e não os vossos vestidos, e convertei-vos a Jeová vosso Deus porque ele é clemente, cheio de compaixão, tardio para se irar e de muita misericórdia, e se arrepende do mal.

14 Quem sabe se não se converterá e se arrependerá, e deixará após si uma bênção, a saber, uma oferta de cereais e uma libação para Jeová vosso Deus?

15 Tocai a trombeta em Sião, santificai um jejum, convocai uma assembléia solene;

16 ajuntai o povo, santificai a congregação, reuni os velhos, ajuntai os meninos e os que mamam os peitos; saia o noivo da sua câmara, e a noiva do seu aposento.

17 Chorem os sacerdotes, ministros de Jeová, entre o vestíbulo e o altar, e digam: Poupa ao teu povo, Jeová, e não entregues a tua herança ao opróbrio, de sorte que as nações o dominem. Por que razão dizem entre os povos: Onde está o Deus deles?

18 Então Jeová se mostrou zeloso da sua terra, e teve compaixão do seu povo.

19 Respondendo Jeová, disse ao seu povo: Eis que vou enviar-vos trigo, e mosto, e azeite e deles sereis fartos; não os farei mais objeto de opróbrio entre as nações.

20 Mas removerei para longe de vós o exército do norte, e o lançarei para uma terra árida e desolada, a sua vanguarda para dentro do mar oriental, e a sua retaguarda para o mar ocidental. Subirá o seu fedor, e subirá o seu mau cheiro, porque ele tem feito grandes coisas.

21 Não tenhas medo, ó terra, alegra-te e exulta, porque Jeová tem feito grandes coisas.

22 Não tenhais medo, animais do campo; porque os pastos do deserto brotam, porque a árvore dá o seu fruto, a figueira e a vide dão a sua força.

23 Alegrai-vos, pois, filhos de Sião, e regozijai-vos em Jeová vosso Deus; porque ele vos dá em justa medida a chuva temporã e vos faz descer a chuva, a temporã e a serôdia, no primeiro mês.

24 As eiras se encherão de trigo, e os lagares trasbordarão de mosto e de azeite.

25 Restituir-vos-ei os anos que tem comido o gafanhoto, o brugo, o hasil, e a lagarta, o meu grande exército que enviei entre vós.

26 Comereis abundantemente e vos fartareis, e louvareis o nome de Jeová vosso Deus, que se houve maravilhosamente para convosco; e o meu povo nunca será envergonhado.

27 Sabereis que eu estou no meio de Israel, e que eu sou Jeová vosso Deus, e que não há outro; e o meu povo nunca será envergonhado.

28 Acontecerá depois que derramarei o meu espírito sobre toda a carne; vossos filhos e vossas filhas profetizarão, os vossos anciãos sonharão, terão visões vossos mancebos;

29 também sobre os servos e sobre as servas naqueles dias derramarei o meu espírito.

30 Mostrarei prodígios nos céus e na terra, sangue e fogo e colunas de fumo.

31 O sol se converterá em trevas, e a lua em sangue, antes que venha o grande e terrível dia de Jeová.

32 Acontecerá que todo aquele que invocar o nome de Jeová será libertado; pois no monte de Sião e em Jerusalém estarão os que escaparem, como disse Jeová, e entre os sobreviventes aqueles que Jeová chamar.