1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

1 O homem, nascido da mulher, É de poucos dias e cheio de inquietação.

2 Como flor nasce, e murcha; Como sombra foge, e não permanece.

3 Sobre um tal abres os teus olhos? A mim me fazes entrar em juízo contigo?

4 Oxalá que o puro pudesse sair do imundo! Não é possível.

5 Visto que os seus dias estão contados, o número dos seus meses nas tuas mãos, E lhe tens demarcado limites intransponíveis.

6 Aparta dele o teu rosto, para que descanse, Até que, qual jornaleiro, goze do seu dia.

7 A esperança para a árvore, sendo cortada, é que torne a brotar, E que não cessem os seus renovos.

8 Ainda que a sua raiz envelheça na terra, E o seu tronco morra no pó;

9 Contudo ao cheiro de água brotará, E lançará ramos como uma planta.

10 O homem, porém, morre, e fica prostrado; Expira o homem, e onde está?

11 Como as águas se retiram do mar, E o rio se esgota e seca;

12 Assim o homem se deita, e não se levanta: Enquanto existirem os céus, não acordará, Nem será despertado do seu sono.

13 Quem me dera que me escondesses no Cheol, Que me ocultasses até que a tua ira tenha passado, Que após um tempo determinado, te lembrasses de mim.

14 Se o homem morrer, acaso tornará a viver? Todos os dias da minha milícia esperaria eu, Até que viesse a minha dispensa.

15 Tu chamarias, e eu te responderia; Serias afeiçoado à obra das tuas mãos.

16 Agora, porém, contas os meus passos; Porventura não observas o meu pecado?

17 A minha transgressão está selada num saco, E guardas fechada a minha iniqüidade.

18 Mas o monte que se esboroa, desfaz-se, E a penha se remove do seu lugar;

19 As águas gastam as pedras, As suas inundações arrebatam o pó da terra: Assim fazes perecer a esperança do homem.

20 Prevaleces para sempre contra ele, e ele passa; Mudas o seu rosto e o despedes.

21 Seus filhos recebem honras, e ele não o sabe; São humilhados, mas ele nada percebe a respeito deles.

22 Somente para si mesmo sente dores a sua carne, E para si mesmo lamenta a sua alma.