1 Profetenes disipler sa til Elisa: Huset som vi sitter i her hos dig, er for trangt for oss.
2 La oss få gå til Jordan og der hente hver sin bjelke og så bygge oss et hus der som vi kan holde til i! Han svarte: Ja, gjør det!
3 Da sa en av dem: Vær så snild og gå med dine tjenere! Han svarte: Ja, jeg skal gå med.
4 Så gikk han med dem, og da de kom til Jordan, tok de til å felle trær.
5 Men da en av dem felte sin bjelke, falt øksen i vannet; da ropte han: Å, min herre, den var enda lånt.
6 Da sa den Guds mann: Hvor falt den? Han viste ham stedet; da hugg han av et stykke tre og kastet det dit ned og fikk øksen til å flyte op.
7 Og han sa: Ta den op! Så rakte mannen ut hånden og tok den.
8 Kongen i Syria lå i krig med Israel; og han rådførte sig med sine menn og sa: På det og det sted vil jeg slå leir.
9 Men den Guds mann sendte bud til Israels konge og lot si: Ta dig i vare for å dra forbi dette sted! For der vil syrerne dra ned.
10 Så sendte Israels konge folk til det sted som den Guds mann hadde nevnt for ham og advart ham for, og han tok sig i vare der. Dette hendte ikke bare en gang, men flere ganger.
11 Kongen i Syria blev meget urolig over dette; han kalte sine menn til sig og sa til dem: Kan I ikke si mig hvem det er av våre folk som holder med Israels konge?
12 Da sa en av hans menn: Det har sig ikke så, herre konge; det er Elisa, profeten i Israel, som åpenbarer for Israels konge hvert ord du taler i ditt sovekammer.
13 Han sa: Gå og se å få rede på hvor han er, så jeg kan sende folk dit og la ham hente! Da det så blev meldt ham at han var i Dotan,
14 sendte han hester og vogner og en stor hær dit; de kom der om natten og omringet byen.
15 Og da den Guds manns tjener tidlig om morgenen gikk ut, fikk han se at en hær med hester og vogner omringet byen. Da sa hans dreng til ham: Å, min herre, hvad skal vi gjøre?
16 Han svarte: Vær ikke redd! De som er med oss, er flere enn de som er med dem.
17 Og Elisa bad og sa: Herre! Oplat hans øine, så han kan se! Og Herren oplot drengens øine, og han fikk se at fjellet var fullt av gloende hester og vogner rundt omkring Elisa.
18 Da så syrerne kom ned til ham, bad Elisa til Herren og sa: Slå dette folk med blindhet! Og han slo dem med blindhet, som Elisa hadde bedt om.
19 Da sa Elisa til dem: Dette er ikke den rette vei og ikke den rette by; følg mig, så skal jeg føre eder til den mann I leter efter. Så førte han dem til Samaria.
20 Og da de kom inn i Samaria, sa Elisa: Herre, oplat deres øine, så de kan se! Og Herren oplot deres øine, og de fikk se at de var midt i Samaria.
21 Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Skal jeg hugge dem ned, min far, skal jeg hugge dem ned?
22 Han svarte: Du skal ikke hugge dem ned; hugger du vel ned dem som du gjør til fanger med ditt sverd og din bue*? Sett brød og vann for dem, så de kan ete og drikke og så vende tilbake til sin herre! / {* du dreper ikke engang krigsfanger, langt mindre bør du da drepe disse.}
23 Da lot han stelle til et måltid for dem, og de åt og derefter lot han dem fare, vendte tilbake til sin herre. Siden kom det ikke mere syriske herjeflokker inn i Israels land.
24 Nogen tid efter samlet kongen i Syria Benhadad hele sin hær og drog op og kringsatte Samaria.
25 Og mens de holdt Samaria kringsatt, blev det så stor hungersnød i byen at til sist hodet av et asen kostet åtti sekel sølv, og fjerdedelen av en kab duemøkk fem sekel sølv.
26 Og da Israels konge engang gikk omkring på muren, ropte en kvinne til ham: Hjelp, herre konge!
27 Han svarte: Når Herren ikke vil hjelpe dig, hvorfra skulde da jeg hente hjelp til dig? Fra treskeplassen eller fra vinpersen?
28 Og kongen spurte henne: Hvad fattes dig? Hun svarte: Denne kvinne sa til mig: Kom hit med din sønn, så vil vi ete ham idag, og imorgen vil vi ete min sønn.
29 Så kokte vi min sønn og åt ham. Dagen efter sa jeg til henne: Kom nu hit med din sønn, så vil vi ete ham. Men hun gjemte bort sin sønn.
30 Da kongen hørte det som kvinnen fortalte, sønderrev han sine klær, som han gikk der omkring på muren; da fikk folket se at han hadde sekk innenfor på sitt legeme.
31 Og han sa: Gud la det gå mig ille både nu og siden, om Elisas, Safats sønns hode skal bli sittende på ham idag!
32 Mens Elisa satt i sitt hus, og de eldste satt der hos ham, sendte kongen en mann dit foran sig; men før budet kom til ham*, sa han til de eldste: Ser I at denne mordersønn** har sendt bud hit for å ta mitt hode? Se nu til å stenge døren når budet kommer, og trykke ham tilbake med den! Høres ikke allerede lyden av hans herres trin efter ham? / {* Elisa.} / {** Akabs sønn, 1KG 19, 10. 14; 21, 19.}
33 Mens han ennu talte med dem, kom budet ned til ham. Da sa han*: Se for en ulykke** det er kommet fra Herren! Hvorfor skulde jeg lenger bie på Herren? / {* kongen som var kommet efter budet.} / {** 2KG 6, 29.}
1 And sons of the prophet say unto Elisha, `Lo, we pray thee, the place where we are dwelling before thee is too strait for us;
2 let us go, we pray thee, unto the Jordan, and we take thence each one beam, and we make for ourselves there a place to dwell there;` and he saith, `Go.`
3 And the one saith, `Be pleased, I pray thee, and go with thy servants;` and he saith, `I -- I go.`
4 And he goeth with them, and they come in to the Jordan, and cut down the trees,
5 and it cometh to pass, the one is felling the beam, and the iron hath fallen into the water, and he crieth and saith, `Alas! my lord, and it asked!`
6 And the man of God saith, `Whither hath it fallen?` and he sheweth him the place, and he cutteth a stick, and casteth thither, and causeth the iron to swim,
7 and saith, `Raise to thee;` and he putteth forth his hand and taketh it.
8 And the king of Aram hath been fighting against Israel, and taketh counsel with his servants, saying, `At such and such a place [is] my encamping.`
9 And the man of God sendeth unto the king of Israel, saying, `Take heed of passing by this place, for thither are the Aramaeans coming down;
10 and the king of Israel sendeth unto the place of which the man of God spake to him, and warned him, and he is preserved there not once nor twice.
11 And the heart of the king of Aram is tossed about concerning this thing, and he calleth unto his servants, and saith unto them, `Do ye not declare to me who of us [is] for the king of Israel?`
12 And one of his servants saith, `Nay, my lord, O king, for Elisha the prophet, who [is] in Israel, declareth to the king of Israel the words that thou speakest in the inner part of thy bed-chamber.`
13 And he saith, `Go ye and see where he [is], and I send and take him;` and it is declared to him, saying, `Lo -- in Dothan.`
14 And he sendeth thither horses and chariot, and a heavy force, and they come in by night, and go round against the city.
15 And the servant of the man of God riseth early, and goeth out, and lo, a force is surrounding the city, and horse and chariot, and his young man saith unto him, `Alas! my lord, how do we do?`
16 And he saith, `Fear not, for more [are] they who [are] with us than they who [are] with them.`
17 And Elisha prayeth, and saith, `Jehovah, open, I pray Thee, his eyes, and he doth see;` and Jehovah openeth the eyes of the young man, and he seeth, and lo, the hill is full of horses and chariots of fire, round about Elisha.
18 And they come down unto it, and Elisha prayeth unto Jehovah, and saith, `Smite, I pray Thee, this nation with blindness;` and He smiteth them with blindness, according to the word of Elisha.
19 And Elisha saith unto them, `This [is] not the way, nor [is] this the city; come after me, and I lead you unto the man whom ye seek;` and he leadeth them to Samaria.
20 And it cometh to pass, at their coming in to Samaria, that Elisha saith, `Jehovah, open the eyes of these, and they see;` and Jehovah openeth their eyes, and they see, and lo, in the midst of Samaria!
21 And the king of Israel saith unto Elisha, at his seeing them, `Do I smite -- do I smite -- my father?`
22 And he saith, `Thou dost not smite; those whom thou hast taken captive with thy sword and with thy bow art thou smiting? set bread and water before them, and they eat, and drink, and go unto their lord.`
23 And he prepareth for them great provision, and they eat and drink, and he sendeth them away, and they go unto their lord: and troops of Aram have not added any more to come in to the land of Israel.
24 And it cometh to pass afterwards, that Ben-Hadad king of Aram gathereth all his camp, and goeth up, and layeth siege to Samaria,
25 and there is a great famine in Samaria, and lo, they are laying siege to it, till the head of an ass is at eighty silverlings, and a forth of the cab of dovesdung at five silverlings.
26 And it cometh to pass, the king of Israel is passing by on the wall, and a woman hath cried unto him, saying, `Save, my lord, O king.`
27 And he saith, `Jehovah doth not save thee -- whence do I save thee? out of the threshing-floor, or out of the wine-vat?`
28 And the king saith to her, `What -- to thee?` and she saith, `This woman said unto me, Give thy son, and we eat him to-day, and my son we eat to-morrow;
29 and we boil my son and eat him, and I say unto her on the next day, Give thy son, and we eat him; and she hideth her son.`
30 And it cometh to pass, at the king`s hearing the words of the woman, that he rendeth his garments, and he is passing by on the wall, and the people see, and lo, the sackcloth [is] on his flesh within.
31 And he saith, `Thus doth God do to me, and thus He doth add -- if it remain -- the head of Elisha son of Shaphat -- upon him this day.`
32 And Elisha is sitting in his house, and the elders are sitting with him, and [the king] sendeth a man from before him; before the messenger doth come unto him, even he himself said unto the elders, `Have ye seen that this son of the murderer hath sent to turn aside my head? see, at the coming in of the messenger, shut the door, and ye have held him fast at the door, is not the sound of the feet of his lord behind him?`
33 He is yet speaking with them, and lo, the messenger is coming down unto him, and he saith, `Lo, this [is] the evil from Jehovah: what -- do I wait for Jehovah any more?`