1 The burden which Habakkuk the prophet did see. 2 O LORD, how long shall I cry, and thou wilt not hear! even cry out unto thee of violence, and thou wilt not save! 3 Why dost thou shew me iniquity, and cause me to behold grievance? for spoiling and violence are before me: and there are that raise up strife and contention. 4 Therefore the law is slacked, and judgment doth never go forth: for the wicked doth compass about the righteous; therefore wrong judgment proceedeth.*1.4 wrong: or, wrested

5 Behold ye among the heathen, and regard, and wonder marvellously: for I will work a work in your days, which ye will not believe, though it be told you. 6 For, lo, I raise up the Chaldeans, that bitter and hasty nation, which shall march through the breadth of the land, to possess the dwellingplaces that are not theirs.*1.6 breadth: Heb. breadths 7 They are terrible and dreadful: their judgment and their dignity shall proceed of themselves.*1.7 their judgment…: or, from them shall proceed the judgment of these, and the captivity of these 8 Their horses also are swifter than the leopards, and are more fierce than the evening wolves: and their horsemen shall spread themselves, and their horsemen shall come from far; they shall fly as the eagle that hasteth to eat.*1.8 fierce: Heb. sharp 9 They shall come all for violence: their faces shall sup up as the east wind, and they shall gather the captivity as the sand.*1.9 their…: or, the supping up of their faces, etc: or, their faces shall look (Heb. the opposition of their faces) toward the east 10 And they shall scoff at the kings, and the princes shall be a scorn unto them: they shall deride every strong hold; for they shall heap dust, and take it. 11 Then shall his mind change, and he shall pass over, and offend, imputing this his power unto his god.

12 Art thou not from everlasting, O LORD my God, mine Holy One? we shall not die. O LORD, thou hast ordained them for judgment; and, O mighty God, thou hast established them for correction.*1.12 mighty…: Heb. rock*1.12 established: Heb. founded 13 Thou art of purer eyes than to behold evil, and canst not look on iniquity: wherefore lookest thou upon them that deal treacherously, and holdest thy tongue when the wicked devoureth the man that is more righteous than he?*1.13 iniquity: or, grievance 14 And makest men as the fishes of the sea, as the creeping things, that have no ruler over them?*1.14 creeping: or, moving 15 They take up all of them with the angle, they catch them in their net, and gather them in their drag: therefore they rejoice and are glad.*1.15 drag: or, flue net 16 Therefore they sacrifice unto their net, and burn incense unto their drag; because by them their portion is fat, and their meat plenteous.*1.16 plenteous: or, dainty: Heb. fat 17 Shall they therefore empty their net, and not spare continually to slay the nations?

1 Dette er det utsagn som profeten Habakuk skuet. 2 Hvor lenge, Herre, skal jeg ennu rope uten at du hører! Jeg klager for dig over vold(-)og du frelser ikke. 3 Hvorfor lar du mig skue urett, og hvorledes kan du selv se på slik elendighet? ¥deleggelse og vold har jeg for mine øine; det yppes kiv og opstår tretter. 4 Derfor er loven maktesløs, og retten kommer aldri frem; for ugudelige omringer den rettferdige, derfor kommer retten frem forvendt.

5 Se eder omkring blandt folkene, se og bli forferdet, ja forferdet! For en gjerning gjør jeg i eders dager(-)I skulde ikke tro den når den blev fortalt.

6 For se, jeg lar kaldeerne reise sig, det ville og voldsomme folk, som farer frem så vide som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke hører det til. 7 Fryktelig og forferdelig er det; fra sig selv henter det sin rett og sin høihet. 8 Dets hester er raskere enn leoparder og skarpere til å springe enn ulver om aftenen; dets ryttere sprenger frem, dets ryttere kommer langt borte fra, de flyver som en ørn når den styrter sig over sitt rov. 9 Alle kommer de for å gjøre voldsverk, de stirrer stridslystne fremad, og de samler fanger som sand. 10 De spotter konger, og fyrster er til latter for dem; de ler av hver festning, de dynger jord op mot den og tar den. 11 Så stryker de avsted som en vind og farer frem og drar skyld over sig; deres kraft er deres gud.

12 Er du ikke fra fordums tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre! Til å fullbyrde dom har du satt dem. Du vår klippe! Til å straffe har du gitt dem fullmakt.

13 Du som er ren av øine, så du ikke kan se på ondt {uten å straffe.} og ikke er i stand til å skue på elendighet! {uten å hjelpe} Hvorfor ser du på troløse, hvorfor tier du når den ugudelige tilintetgjør den som er rettferdigere enn han? 14 Du har jo gjort med menneskene som med havets fisker, som med krypet, som ingen herre har! 15 Dem alle drar de {kaldeerne.} op med krok, samler dem i sin not og sanker dem i sitt garn; derfor gleder de sig og jubler. 16 Derfor ofrer de til sin not og brenner røkelse for sitt garn; for de gir dem deres fete lodd og deres kraftige mat. 17 Men skal de derfor fremdeles få tømme sin not og uavlatelig slå folkeslag ihjel uten skånsel?