1 And Jesus answered and spake unto them again by parables, and said, 2 The kingdom of heaven is like unto a certain king, which made a marriage for his son, 3 And sent forth his servants to call them that were bidden to the wedding: and they would not come. 4 Again, he sent forth other servants, saying, Tell them which are bidden, Behold, I have prepared my dinner: my oxen and my fatlings are killed, and all things are ready: come unto the marriage. 5 But they made light of it, and went their ways, one to his farm, another to his merchandise: 6 And the remnant took his servants, and entreated them spitefully, and slew them. 7 But when the king heard thereof, he was wroth: and he sent forth his armies, and destroyed those murderers, and burned up their city. 8 Then saith he to his servants, The wedding is ready, but they which were bidden were not worthy. 9 Go ye therefore into the highways, and as many as ye shall find, bid to the marriage. 10 So those servants went out into the highways, and gathered together all as many as they found, both bad and good: and the wedding was furnished with guests.

11 And when the king came in to see the guests, he saw there a man which had not on a wedding garment: 12 And he saith unto him, Friend, how camest thou in hither not having a wedding garment? And he was speechless. 13 Then said the king to the servants, Bind him hand and foot, and take him away, and cast him into outer darkness; there shall be weeping and gnashing of teeth. 14 For many are called, but few are chosen.

15 Then went the Pharisees, and took counsel how they might entangle him in his talk. 16 And they sent out unto him their disciples with the Herodians, saying, Master, we know that thou art true, and teachest the way of God in truth, neither carest thou for any man: for thou regardest not the person of men. 17 Tell us therefore, What thinkest thou? Is it lawful to give tribute unto Caesar, or not? 18 But Jesus perceived their wickedness, and said, Why tempt ye me, ye hypocrites? 19 Shew me the tribute money. And they brought unto him a penny. 20 And he saith unto them, Whose is this image and superscription? 21 They say unto him, Cæsar’s. Then saith he unto them, Render therefore unto Cæsar the things which are Cæsar’s; and unto God the things that are God’s. 22 When they had heard these words, they marvelled, and left him, and went their way.

23 The same day came to him the Sadducees, which say that there is no resurrection, and asked him, 24 Saying, Master, Moses said, If a man die, having no children, his brother shall marry his wife, and raise up seed unto his brother. 25 Now there were with us seven brethren: and the first, when he had married a wife, deceased, and, having no issue, left his wife unto his brother: 26 Likewise the second also, and the third, unto the seventh. 27 And last of all the woman died also. 28 Therefore in the resurrection whose wife shall she be of the seven? for they all had her. 29 Jesus answered and said unto them, Ye do err, not knowing the scriptures, nor the power of God. 30 For in the resurrection they neither marry, nor are given in marriage, but are as the angels of God in heaven. 31 But as touching the resurrection of the dead, have ye not read that which was spoken unto you by God, saying, 32 I am the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob? God is not the God of the dead, but of the living. 33 And when the multitude heard this, they were astonished at his doctrine.

34 But when the Pharisees had heard that he had put the Sadducees to silence, they were gathered together. 35 Then one of them, which was a lawyer, asked him a question, tempting him, and saying, 36 Master, which is the great commandment in the law? 37 Jesus said unto him, Thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind. 38 This is the first and great commandment. 39 And the second is like unto it, Thou shalt love thy neighbour as thyself. 40 On these two commandments hang all the law and the prophets.

41 While the Pharisees were gathered together, Jesus asked them, 42 Saying, What think ye of Christ? whose son is he? They say unto him, The Son of David. 43 He saith unto them, How then doth David in spirit call him Lord, saying, 44 The LORD said unto my Lord, Sit thou on my right hand, till I make thine enemies thy footstool? 45 If David then call him Lord, how is he his son? 46 And no man was able to answer him a word, neither durst any man from that day forth ask him any more questions.

1 Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa:

2 Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.

3 Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme.

4 Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!

5 Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap;

6 og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel.

7 Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.

8 Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd;

9 gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner!

10 Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester.

11 Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på.

12 Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde.

13 Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

14 For mange er kalt, men få er utvalgt.

15 Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord.

16 Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk;

17 Si oss da: Hvad tykkes dig? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?

18 Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere?

19 Vis mig skattens mynt! De rakte ham da en penning.

20 Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette?

21 De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!

22 Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort.

23 Samme dag kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:

24 Mester! Moses har sagt: Når en mann dør og ikke har barn, da skal hans bror gifte sig med hans hustru og opreise sin bror avkom.

25 Nu var det hos oss syv brødre; og den første giftet sig og døde, og da han ikke hadde avkom, efterlot han sin hustru til broren.

26 Likeså den annen og den tredje, like til den syvende.

27 Men sist av alle døde kvinnen.

28 Men i opstandelsen, hvem av de syv skal da få henne til hustru? for de har jo hatt henne alle sammen.

29 Men Jesus svarte og sa til dem: I farer vill fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft.

30 For i opstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.

31 Men om de dødes opstandelse, har I da ikke lest hvad som er sagt eder om den av Gud, som sier:

32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.

33 Og da folket hørte det, var de slått av forundring over hans lære.

34 Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen;

35 og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham:

36 Mester! hvilket bud er det største i loven?

37 Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.

38 Dette er det største og første bud.

39 Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din næste som dig selv.

40 På disse to bud hviler hele loven og profetene.

41 Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:

42 Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids.

43 Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier:

44 Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter!

45 Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn?

46 Og ingen kunde svare ham et ord, og heller ikke vågde nogen å spørre ham mere fra den dag.