1 Da antwortete Eliphas von Theman und sprach:

2 Soll ein weiser Mann so aufgeblasene Worte reden und seinen Bauch so blähen mit losen Reden?

3 Du strafest mit Worten, die nicht taugen, und dein Reden ist kein nütze.

4 Du hast die Furcht fahren lassen und redest zu verächtlich vor GOtt.

5 Denn deine Missetat lehret deinen Mund also, und hast erwählet eine schalkhafte Zunge.

6 Dein Mund wird dich verdammen, und nicht ich; deine Lippen sollen dir antworten.

7 Bist du der erste Mensch geboren? Bist du vor allen Hügeln empfangen?

8 Hast du Gottes heimlichen Rat gehöret? und ist die Weisheit selbst geringer denn du?

9 Was weißt du, das wir nicht wissen? Was verstehest du, das nicht bei uns sei?

10 Es sind Graue und Alte unter uns, die länger gelebt haben denn deine Väter.

11 Sollten Gottes Tröstungen so geringe vor dir gelten? Aber du hast irgend noch ein heimlich Stück bei dir.

12 Was nimmt dein Herz vor? Was siehest du so stolz?

13 Was setzt sich dein Mut wider GOtt, daß du solche Rede aus deinem Munde lässest?

14 Was ist ein Mensch, daß er sollte rein sein, und daß der sollte gerecht sein, der vom Weibe geboren ist?

15 Siehe, unter seinen Heiligen ist keiner ohne Tadel, und die Himmel sind nicht rein vor ihm.

16 Wie viel mehr ein Mensch, der ein Greuel und schnöde ist, der Unrecht säuft wie Wasser.

17 Ich will dir‘s zeigen, höre mir zu; und will dir erzählen was ich gesehen habe,

18 was die Weisen gesagt haben, und ihren Vätern nicht verhohlen gewesen ist,

19 welchen allein das Land gegeben ist, daß kein Fremder durch sie gehen muß.

20 Der GOttlose bebet sein Leben lang; und dem Tyrannen ist die Zahl seiner Jahre verborgen.

21 Was er höret, das schrecket ihn; und wenn‘s gleich Friede ist, fürchtet er sich, der Verderber komme;

22 glaubt nicht, daß er möge dem Unglück entrinnen, und versiehet sich immer des Schwerts.

23 Er zeucht hin und hernach Brot und dünket ihn immer, die Zeit seines Unglücks sei vorhanden.

24 Angst und Not schrecken ihn und schlagen ihn nieder als ein König mit einem Heer.

25 Denn er hat seine Hand wider GOtt gestrecket und wider den Allmächtigen sich gesträubet.

26 Er läuft mit dem Kopf an ihn und ficht halsstarriglich wider ihn.

27 Er brüstet sich wie ein fetter Wanst und macht sich fett und dick.

28 Er wird aber wohnen in verstörten Städten, da keine Häupter sind, sondern auf einem Haufen liegen.

29 Er wird nicht reich bleiben, und sein Gut wird nicht bestehen, und sein Glück wird sich nicht ausbreiten im Lande.

30 Unfall wird nicht von ihm lassen. Die Flamme wird seine Zweige verdorren und durch den Odem ihres Mundes ihn wegfressen.

31 Er wird nicht bestehen, denn er ist in seinem eiteln Dünkel betrogen, und eitel wird sein Lohn werden.

32 Er wird ein Ende nehmen, wenn‘s ihm uneben ist, und sein Zweig wird nicht grünen.

33 Er wird abgerissen werden wie eine unzeitige Traube vom Weinstock, und wie ein Ölbaum seine Blüte abwirft.

34 Denn der Heuchler Versammlung wird einsam bleiben, und das Feuer wird die Hütten fressen, die Geschenke nehmen.

35 Er gehet schwanger mit Unglück und gebiert Mühe, und ihr Bauch bringet Fehl.

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.