1 Gedenke, HERR, wie es uns geht; schaue und siehe an unsre Schmach!

2 Unser Erbe ist den Fremden zuteil geworden und unsre Häuser den Ausländern.

3 Wir sind Waisen und haben keinen Vater; unsre Mütter sind Witwen.

4 Unser Wasser müssen wir um Geld trinken; unser Holz muß man bezahlt bringen lassen.

5 Man treibt uns über Hals; und wenn wir schon müde sind, läßt man uns doch keine Ruhe.

6 Wir haben uns müssen Ägypten und Assur ergeben, auf daß wir Brot satt zu essen haben.

7 Unsre Väter haben gesündigt und sind nicht mehr vorhanden, und wir müssen ihre Missetaten entgelten.

8 Knechte herrschen über uns, und ist niemand, der uns von ihrer Hand errette.

9 Wir müssen unser Brot mit Gefahr unsers Lebens holen vor dem Schwert in der Wüste.

10 Unsre Haut ist verbrannt wie in einem Ofen vor dem greulichen Hunger.

11 Sie haben die Weiber zu Zion geschwächt und die Jungfrauen in den Städten Juda's.

12 Die Fürsten sind von ihnen gehenkt, und die Person der Alten hat man nicht geehrt.

13 Die Jünglinge haben Mühlsteine müssen tragen und die Knaben über dem Holztragen straucheln.

14 Es sitzen die Alten nicht mehr unter dem Tor, und die Jünglinge treiben kein Saitenspiel mehr.

15 Unsers Herzens Freude hat ein Ende; unser Reigen ist in Wehklagen verkehrt.

16 Die Krone unsers Hauptes ist abgefallen. O weh, daß wir so gesündigt haben!

17 Darum ist auch unser Herz betrübt, und unsre Augen sind finster geworden

18 um des Berges Zion willen, daß er so wüst liegt, daß die Füchse darüber laufen.

19 Aber du, HERR, der du ewiglich bleibst und dein Thron für und für,

20 warum willst du unser so gar vergessen und uns lebenslang so gar verlassen?

21 Bringe uns, HERR, wieder zu dir, daß wir wieder heimkommen; erneuere unsre Tage wie vor alters!

22 Denn du hast uns verworfen und bist allzusehr über uns erzürnt.

1 Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!

2 Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

3 Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.

4 Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

5 Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.

6 Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.

7 Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.

8 Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.

9 Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

10 Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.

11 Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.

12 Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.

13 Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.

14 De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.

15 Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.

16 Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.

17 Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,

18 for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.

19 Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.

20 Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?

21 Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!

22 For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?