1 After the death of Saul, David returned from striking down the Amalekites and stayed in Ziklag two days.2 On the third day a man arrived from Saul's camp with his clothes torn and dust on his head. When he came to David, he fell to the ground to pay him honor.3 "Where have you come from?" David asked him. He answered, "I have escaped from the Israelite camp."4 "What happened?" David asked. "Tell me." "The men fled from the battle," he replied. "Many of them fell and died. And Saul and his son Jonathan are dead."5 Then David said to the young man who brought him the report, "How do you know that Saul and his son Jonathan are dead?"6 "I happened to be on Mount Gilboa," the young man said, "and there was Saul, leaning on his spear, with the chariots and their drivers in hot pursuit.7 When he turned around and saw me, he called out to me, and I said, 'What can I do?'8 "He asked me, 'Who are you?' "'An Amalekite,' I answered.9 "Then he said to me, 'Stand here by me and kill me! I'm in the throes of death, but I'm still alive.'10 "So I stood beside him and killed him, because I knew that after he had fallen he could not survive. And I took the crown that was on his head and the band on his arm and have brought them here to my lord."11 Then David and all the men with him took hold of their clothes and tore them.12 They mourned and wept and fasted till evening for Saul and his son Jonathan, and for the army of the LORD and for the nation of Israel, because they had fallen by the sword.13 David said to the young man who brought him the report, "Where are you from?" "I am the son of a foreigner, an Amalekite," he answered.14 David asked him, "Why weren't you afraid to lift your hand to destroy the LORD's anointed?"15 Then David called one of his men and said, "Go, strike him down!" So he struck him down, and he died.16 For David had said to him, "Your blood be on your own head. Your own mouth testified against you when you said, 'I killed the LORD's anointed.'"17 David took up this lament concerning Saul and his son Jonathan,18 and he ordered that the people of Judah be taught this lament of the bow (it is written in the Book of Jashar):19 "A gazelle "lies slain on your heights, Israel. How the mighty have fallen!20 "Tell it not in Gath, proclaim it not in the streets of Ashkelon, lest the daughters of the Philistines be glad, lest the daughters of the uncircumcised rejoice.21 "Mountains of Gilboa, may you have neither dew nor rain, may no showers fall on your terraced fields. "For there the shield of the mighty was despised, the shield of Saul —no longer rubbed with oil.22 "From the blood of the slain, from the flesh of the mighty, the bow of Jonathan did not turn back, the sword of Saul did not return unsatisfied.23 Saul and Jonathan — in life they were loved and admired, and in death they were not parted. They were swifter than eagles, they were stronger than lions.24 "Daughters of Israel, weep for Saul, who clothed you in scarlet and finery, who adorned your garments with ornaments of gold.25 "How the mighty have fallen in battle! Jonathan lies slain on your heights.26 I grieve for you, Jonathan my brother; you were very dear to me. Your love for me was wonderful, more wonderful than that of women.27 "How the mighty have fallen! The weapons of war have perished!"

1 Da Saul var død, og David var vendt tilbake efterat han hadde slått amalekittene, blev David ennu to dager i Siklag.2 Da hendte det den tredje dag at det kom en mann fra Sauls leir med sønderrevne klær og jord på sitt hode; og da han kom til David, kastet han sig ned på jorden for ham.3 David spurte ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir.4 Da sa David til ham: Hvorledes er det gått? Fortell mig det! Han svarte: Folket flyktet fra striden; mange av folket falt og døde, og Saul og hans sønn Jonatan er også død.5 Da sa David til den gutt som kom med denne tidende til ham: Hvorledes vet du at Saul og hans sønn Jonatan er død?6 Gutten, han som var kommet med tidenden til ham, svarte: Ved en hendelse kom jeg op på Gilboafjellet, og der fikk jeg se Saul som stod og støttet sig på sitt spyd, mens vognene og hestfolket satte hårdt inn på ham.7 Han vendte sig om, og da han så mig, ropte han på mig. Jeg svarte: Her er jeg.8 Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt.9 Da sa han til mig: Kom hit til mig og drep mig! For krampen har grepet mig, men jeg har ennu min fulle livskraft.10 Så gikk jeg bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke vilde overleve sitt fall; og jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre.11 Da tok David og sønderrev sine klær, og det samme gjorde alle de menn som var hos ham.12 Og de klaget og gråt og fastet helt til aftenen over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet.13 Så spurte David gutten som var kommet med tidenden til ham: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her.14 Da sa David til ham: Hvorledes kunde du driste dig til å utrekke din hånd og ta livet av Herrens salvede?15 Og David kalte på en av sine menn og sa: Kom hit og hugg ham ned! Og han slo ham ihjel.16 Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode; for din egen munn vidnet mot dig da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.17 Og David kvad denne klagesang over Saul og hans sønn Jonatan,18 og han bød at Judas barn skulde lære den; "buen"* heter den, og den er opskrevet i Den rettskafnes bok**: / {* således kaltes den efter ordet bue, 2SA 1, 22.} / {** JOS 10, 13.}19 Din pryd, Israel, ligger ihjelslått på dine hauger; o, at heltene skulde falle!20 Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, at ikke filistrenes døtre skal glede sig, de uomskårnes døtre juble!21 I Gilboa-fjell! Ikke falle det dugg eller regn på eder, ei heller være der marker som bærer offergaver! For der blev heltes skjold plettet med blod, Sauls skjold, ei salvet med olje.22 Fra falnes blod, fra heltes kjøtt vek Jonatans bue aldri tilbake, aldri kom Sauls sverd umettet hjem.23 Saul og Jonatan, elskelige og milde i livet, blev heller ikke skilt i døden; hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver.24 I Israels døtre! Gråt over Saul som klædde eder yndig i purpur, som satte smykker av gull på eders klædebon!25 O, at heltene skulde falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger!26 Hjertelig bedrøvet er jeg over dig, min bror Jonatan! Du var mig inderlig kjær; din kjærlighet var mig dyrebarere enn kvinners kjærlighet.27 O, at heltene skulde falle, og krigens redskaper omkomme!