1 In the days when the judges ruled, "there was a famine in the land. So a man from Bethlehem in Judah, together with his wife and two sons, went to live for a while in the country of Moab.2 The man's name was Elimelek, his wife's name was Naomi, and the names of his two sons were Mahlon and Kilion. They were Ephrathites from Bethlehem, Judah. And they went to Moab and lived there.3 Now Elimelek, Naomi's husband, died, and she was left with her two sons.4 They married Moabite women, one named Orpah and the other Ruth. After they had lived there about ten years,5 both Mahlon and Kilion also died, and Naomi was left without her two sons and her husband.6 When Naomi heard in Moab that the LORD had come to the aid of his people by providing food for them, she and her daughters-in-law prepared to return home from there.7 With her two daughters-in-law she left the place where she had been living and set out on the road that would take them back to the land of Judah.8 Then Naomi said to her two daughters-in-law, "Go back, each of you, to your mother's home. May the LORD show you kindness, as you have shown kindness to your dead husbands and to me.9 May the LORD grant that each of you will find rest in the home of another husband." Then she kissed them goodbye and they wept aloud10 and said to her, "We will go back with you to your people."11 But Naomi said, "Return home, my daughters. Why would you come with me? Am I going to have any more sons, who could become your husbands?12 Return home, my daughters; I am too old to have another husband. Even if I thought there was still hope for me —even if I had a husband tonight and then gave birth to sons —13 would you wait until they grew up? Would you remain unmarried for them? No, my daughters. It is more bitter for me than for you, because the LORD's hand has turned against me!"14 At this they wept aloud again. Then Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung to her.15 "Look," said Naomi, "your sister-in-law is going back to her people and her gods. Go back with her."16 But Ruth replied, "Don't urge me to leave you or to turn back from you. Where you go I will go, and where you stay I will stay. Your people will be my people and your God my God.17 Where you die I will die, and there I will be buried. May the LORD deal with me, be it ever so severely, if even death separates you and me."18 When Naomi realized that Ruth was determined to go with her, she stopped urging her.19 So the two women went on until they came to Bethlehem. When they arrived in Bethlehem, the whole town was stirred because of them, and the women exclaimed, "Can this be Naomi?"20 "Don't call me Naomi, "" she told them. "Call me Mara, "because the Almighty "has made my life very bitter.21 I went away full, but the LORD has brought me back empty. Why call me Naomi? The LORD has afflicted "me; the Almighty has brought misfortune upon me."22 So Naomi returned from Moab accompanied by Ruth the Moabite, her daughter-in-law, arriving in Bethlehem as the barley harvest was beginning.

1 I de dager da dommerne styrte, blev det engang hungersnød i landet. Da drog en mann med sin hustru og sine to sønner avsted fra Betlehem i Juda for å opholde sig nogen tid i Moabs land.2 Mannen hette Elimelek, hans hustru No'omi og hans to sønner Mahlon og Kiljon; de var efratitter* - fra Betlehem i Juda. De kom nu til Moabs land og blev der. / {* fra Efrata, d.e. Betlehem, 1MO 35, 19.}3 Så døde Elimelek, No'omis mann, og hun blev tilbake med sine to sønner.4 De tok sig moabittiske hustruer, den ene hette Orpa og den andre Rut; og de bodde der omkring en ti års tid.5 Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon; og kvinnen var tilbake efter sine to sønner og efter sin mann.6 Da brøt hun op med sine sønnekoner og vendte tilbake fra Moabs land; for hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett til sitt folk og gitt dem brød.7 Hun drog bort fra det sted hvor hun hadde vært, og begge hennes sønnekoner var med henne. Mens de nu gikk frem efter veien for å vende tilbake til Juda land,8 sa No'omi til sine to sønnekoner: Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Herren vise godhet mot eder, som I har gjort mot de døde og mot mig!9 Herren gi eder at I må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem; men de brast i gråt10 og sa til henne: Nei, vi vil følge dig tilbake til ditt folk.11 Da sa No'omi: Vend om, mine døtre! Hvorfor vil I gå med mig? Har jeg da ennu sønner i mitt liv som kunde bli eders menn?12 Vend om, mine døtre, og gå hjem! For jeg er for gammel til å bli en manns hustru. Om jeg så tenkte: Jeg har ennu håp, ja, om jeg så ennu inatt fikk en mann og så fødte sønner,13 skulde I derfor vente til de blev store? Skulde I derfor stenge eder inne og ikke få eder menn? Nei, mine døtre! For det er meget bitrere for mig enn for eder, eftersom Herrens hånd har rammet mig så hårdt.14 Da brast de atter i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel, men Rut vilde ikke skilles fra henne.15 Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud; vend nu du og tilbake og følg din svigerinne!16 Men Rut sa: Søk ikke å overtale mig til å forlate dig og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud;17 hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Herren la det gå mig ille både nu og siden om noget annet enn døden skal skille mig fra dig.18 Da No'omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun op med å tale til henne om det.19 Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld, og kvinnene sa: Er dette No'omi?20 Da sa hun til dem: Kall mig ikke No'omi*, kall mig Mara**! For den Allmektige har gjort det meget bittert for mig; / {* ynde.} / {** bitterhet.}21 med fulle hender drog jeg bort, men med tomme hender har Herren latt mig vende tilbake. Hvorfor kaller I mig No'omi, når Herren har vidnet imot mig, og den Allmektige har latt det gå mig ille?22 Så kom da No'omi tilbake med sin sønnekone, moabittinnen Rut - hun var vendt tilbake fra Moabs land; og de kom til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten.