1 Da antwortete Eliphas, der Temaniter, und sprach:
2 Soll ein Weiser mit windigem Wissen antworten und seinen Leib mit Ostwind füllen?
3 Zurechtweisung mit Worten nützt nichts, und mit Reden richtet man nichts aus.
4 Doch du hebst die Gottesfurcht auf und schwächst die Andacht vor Gott.
5 Denn deine Missetat lehrt deinen Mund, und du wählst die Sprache der Schlauen.
6 Dein eigener Mund soll dich verurteilen und nicht ich, deine Lippen sollen zeugen wider dich!
7 Bist du der Erstgeborene der Menschen, und warest du vor den Hügeln da?
8 Hast du Gottes Rat belauscht und alle Weisheit aufgesogen?
9 Was weißt du, das wir nicht wüßten? Verstehst du mehr als wir?
10 Ergraute Häupter sind auch unter uns, Greise, die älter sind als dein Vater!
11 Sind dir zu gering die Tröstungen Gottes, der so sanft mit dir geredet hat?
12 Was hat dir die Besinnung geraubt, und wie übermütig wirst du,
13 daß du deinen Zorn gegen Gott auslässest und solche Worte ausstößt aus deinem Mund?
14 Wie kann der Sterbliche denn rein, der vom Weibe Geborene gerecht sein?
15 Siehe, seinen Heiligen traut er nicht, die Himmel sind nicht rein vor ihm.
16 Wie sollte es denn der Abscheuliche, der Verdorbene, der Mensch sein, der Unrecht wie Wasser säuft?
17 Ich will dich unterweisen, höre mir zu, und was ich gesehen habe, will ich dir erzählen;
18 was Weise verkündigten und nicht verhehlt haben von ihren Vätern her,
19 als noch ihnen allein das Land gehörte und noch kein Fremder zu ihnen herübergekommen war:
20 Der Gottlose quält sich sein Leben lang, all die Jahre, die dem Tyrannen bestimmt sind;
21 ein Schreckensgetön ist in seinen Ohren, und der Verderber überfällt ihn in seinem Glück.
22 Er soll nicht glauben, daß er aus der Finsternis wiederkehren wird; ausersehen ist er für das Schwert!
23 Er irrt umher nach Brot: wo findet er es? Er weiß, daß ein finsterer Tag ihm nahe bevorsteht.
24 Not und Bedrängnis überfallen ihn, sie überwältigen ihn, wie ein König, der zum Streit gerüstet ist.
25 Denn er hat seine Hand gegen Gott ausgestreckt und sich gegen den Allmächtigen aufgelehnt;
26 er ist gegen ihn angelaufen mit erhobenem Haupt, unter dem dicken Buckel seiner Schilde;
27 sein Angesicht bedeckte sich mit Fett, und Schmer umhüllte seine Lenden;
28 er schlug seine Wohnung in zerstörten Städten auf, in Häusern, die unbewohnt bleiben sollten, zu Trümmerhaufen bestimmt.
29 Er wird nicht reich, sein Vermögen hat keinen Bestand, und sein Besitz breitet sich nicht aus im Land.
30 Der Finsternis entgeht er nicht, die Flamme versengt seine Sprößlinge, vor dem Hauch Seines Mundes flieht er dahin.
31 Er verlasse sich nicht auf Lügen, er ist betrogen; und Betrug wird seine Vergeltung sein.
32 Ehe sein Tag kommt, ist sie reif; sein Zweig grünt nicht mehr.
33 Wie ein Weinstock, der seine Herlinge abstößt, und wie ein Ölbaum ist er, der seine Blüten abwirft.
34 Denn die Rotte der Ruchlosen ist unfruchtbar, und Feuer frißt die Zelte der Bestechung.
35 Mit Mühsal schwanger, gebären sie Eitles, und ihr Schoß bereitet Enttäuschung.
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}
17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .
24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}
31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.