1 Gedenke, HERR, was uns widerfahren ist! Schau her und siehe unsere Schmach!
2 Unser Erbe ist den Fremden zugefallen, unsere Häuser den Ausländern.
3 Wir sind Waisen geworden, vaterlos, unsere Mütter zu Witwen.
4 Unser Wasser trinken wir um Geld, unser Holz kommt uns gegen Bezahlung zu.
5 Unsere Verfolger sind uns beständig auf dem Hals; werden wir müde, so gönnt man uns keine Ruhe.
6 Wir haben Ägypten die Hand gereicht und Assur, um genug Brot zu erhalten.
7 Unsere Väter, die gesündigt haben, sind nicht mehr; wir müssen ihre Schuld tragen.
8 Knechte herrschen über uns; niemand befreit uns aus ihrer Hand!
9 Wir schaffen unsere Nahrung unter Lebensgefahr herbei, weil uns in der Wüste das Schwert bedroht.
10 Unsere Haut ist schwarz wie ein Ofen, so versengt uns der Hunger.
11 Frauen wurden in Zion vergewaltigt, Jungfrauen in den Städten Judas.
12 Fürsten wurden durch ihre Hand gehängt, die Person der Alten hat man nicht geachtet.
13 Jünglinge müssen Mühlsteine tragen und Knaben straucheln unter Bürden von Holz.
14 Die Ältesten bleiben weg vom Tor, und die Jünglinge lassen ihr Saitenspiel.
15 Die Freude unsres Herzens ist dahin, unser Reigen hat sich in Klage verwandelt.
16 Die Krone ist uns vom Haupte gefallen; wehe uns, daß wir gesündigt haben!
17 Darob ist unser Herz krank geworden, darum sind unsere Augen trübe:
18 weil der Berg Zion verwüstet ist; Füchse tummeln sich daselbst.
19 Du aber, o HERR, bleibst ewiglich, dein Thron besteht für und für!
20 Warum willst du uns für immer vergessen, uns verlassen auf Lebenszeit?
21 Bringe uns zu dir zurück, o HERR, so kehren wir um; laß es wieder werden wie vor alters!
22 Oder hast du uns gänzlich verworfen, bist du allzusehr über uns erzürnt?
1 Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2 Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4 Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5 Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6 Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7 Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8 Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9 Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10 Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11 Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12 Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13 Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14 De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15 Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16 Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17 Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18 for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19 Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20 Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21 Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22 For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?