1 Davi dirigiu ao Senhor as palavras do cântico que segue, no dia em que o Senhor o livrou da mão de todos os seus inimigos e da mão de Saul.

2 O Senhor é o meu rochedo, minha fortaleza e meu libertador,

3 meu Deus é a minha rocha onde encontro o meu refúgio, meu escudo e força de minha salvação, minha cidadela e meu refúgio. Meu salvador, que me salvais da violência.

4 Invoco o Senhor digno de todo louvor, e fico livre dos meus inimigos.

5 Circundavam-me os vagalhões da morte, torrentes devastadoras me atemorizavam,

6 enlaçavam-se as cadeias da habitação dos mortos, a própria morte me prendia em suas redes.

7 Na minha angústia, invoquei ao Senhor, gritei para meu Deus: do seu templo ele ouviu a minha voz, e o meu clamor chegou aos seus ouvidos.

8 A terra vacilou e tremeu, os fundamentos dos céus fremiram, abalaram-se, porque Deus se abrasou em cólera:

9 suas narinas exalavam fumaça, sua boca, fogo devorador, brasas incandescentes.

10 Ele inclinou os céus e desceu, calcando aos pés escuras nuvens,

11 cavalgou sobre um querubim e voou, planando nas asas do vento.

12 Envolveu-se nas trevas como numa tenda, nas águas tenebrosas, densas nuvens.

13 Do esplendor de sua presença flamejaram centelhas de fogo,

14 dos céus trovejou o Senhor, o Altíssimo fez ressoar a sua. voz,

15 lançou setas e dispersou os inimigos, fulminou relâmpagos e os desbaratou.

16 E apareceu descoberto o leito do mar, os fundamentos da terra, ante a voz ameaçadora do Senhor, ante o furacão de sua cólera.

17 Do alto estendeu a sua mão e me pegou, e retirou-me das águas profundas,

18 livrou-me de inimigo poderoso, dos meus adversários, mais fortes do que eu.

19 Investiram contra mim no dia do meu infortúnio, mas o Senhor foi o meu arrimo,

20 pôs-me a salvo e livrou-me, porque me ama.

21 O Senhor me tratou segundo a minha inocência, retribuiu-me segundo a pureza de minhas mãos,

22 porque guardei os caminhos do Senhor e não pequei separando-me do meu Deus;

23 Tenho diante dos olhos todos os seus preceitos e não me desvio de suas leis.

24 Ando irrepreensivelmente diante dele, guardando-me do meu pecado.

25 O Senhor retribuiu-me segundo a minha justiça, segundo a minha pureza diante dos seus olhos.

26 Com quem é bondoso vos mostrais bondoso, com homem íntegro vos mostrais íntegro,

27 puro, com quem é puro; prudente, com quem é astuto.

28 Aos humildes salvais; os semblantes soberbos humilhais.

29 Senhor, sois meu farol; é o Senhor quem dissipa as minhas trevas.

30 Convosco afrontarei batalhões; com meu Deus escalarei muralhas.

31 Os caminhos de Deus são perfeitos; a palavra do Senhor é pura. Ele é o escudo de todos os que nele se refugiam.

32 Pois, quem é Deus senão o Senhor? Quem é o rochedo, senão o nosso Deus?

33 É Deus quem me cinge de coragem e aplana o meu caminho.

34 Torna os meus pés velozes como os das gazelas e me instala nas alturas.

35 Adestra minhas mãos para o combate e meus braços para o tiro de arco.

36 Vós me dais o escudo que me salva, e vossa bondade me engrandece.

37 Alargais o caminho a meus passos para meus pés não resvalarem.

38 Dou caça aos inimigos e os extermino. E não volto sem que os tenha aniquilado.

39 De tal sorte os aniquilo e despedaço, que não mais se levantam: eles ficam caídos a meus pés.

40 Vós me cingis de coragem para a luta e ante mim dobrais os meus adversários.

41 Afugentais da minha presença os meus inimigos. E reduzo ao silêncio os que me aborrecem.

42 Gritam por socorro, mas não há quem os salve, clamam ao Senhor, mas não responde...

43 Eu os trituro como ao pó da terra. E os esmago aos pés como ao barro das estradas.

44 Vós me livrais das revoltas do meu povo e me guardais à frente das nações. Povos que eu desconhecia se tornaram meus servos.

45 Gente estranha me serve abnegadamente e obedecem-me à primeira intimação.

46 Gente estranha desfalece e sai tremendo de seus esconderijos.

47 Viva o Senhor e bendito seja o meu rochedo! Exaltado seja Deus, rocha que me salva!

48 Deus, que me proporciona a vingança e avassala nações a meus pés.

49 Sois vós quem me libertais dos meus inimigos, e me exaltais acima dos meus adversários, e me salvais do homem violento.

50 Por isso vos louvarei, ó Senhor, entre as nações e celebrarei o vosso nome.

51 Ele prepara grandes vitórias a seu rei e faz misericórdia a seu ungido. A Davi e a sua descendência para sempre.

1 David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

2 Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

3 min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig.

4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

5 Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig.

6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører.

8 Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger.

12 Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer.

13 Frem av glansen foran ham brente gloende kull.

14 Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

15 Og han utsendte piler og spredte dem* omkring - lyn og forvirret dem. / {* fiendene.}

16 Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud;

23 for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke,

24 og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine.

26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis,

27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang*. / {* d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.}

28 Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du.

29 For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke.

30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer.

31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

33 Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei.

34 Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider.

35 Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor.

37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

38 Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

39 Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter.

40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg.

42 De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke.

43 Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene.

44 Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig.

45 Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige.

46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

49 og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

50 Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn.

51 Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.