Gênesis 41 - Bíblia Online

Dois anos depois, o faraó teve um sonho: encontrava-se ele perto do Nilo, 
de onde saíram sete vacas belas e gordas, que se puseram a pastar a verdura. 
Mas, eis que saíram em seguida do mesmo Nilo sete outras vacas, feias e magras, que vieram e se puseram ao lado das outras na margem do rio. 
As vacas feias e magras devoraram as sete vacas belas e gordas. E o faraó despertou. 
Adormeceu de novo e teve outro sonho: sete espigas grossas e belas saíam de uma mesma haste. 
Mas eis que em seguida germinaram sete outras espigas, magras e ressequidas pelo vento do oriente. 
E as espigas magras devoraram as sete espigas grossas e cheias. E o faraó despertou: era um sonho. 
Chegada a manhã, o faraó com o espírito preocupado, mandou chamar todos os mágicos e sábios do Egito. Contou-lhes seus sonhos, mas nenhum deles soube explicá-los. 
Então o copeiro-mor disse-lhe: "Vou confessar a minha falta. 
Um dia, tendo-se o faraó irado contra os seus servos, mandou-me meter na prisão em casa do chefe da guarda, com o padeiro-mor. 
Eis que uma noite tivemos nós dois um sonho, cada um o seu. 
Ora, estava lá conosco um jovem hebreu, escravo do chefe da guarda. Contamos-lhe nossos sonhos, e ele no-los interpretou, a cada um o seu. 
E os acontecimentos confirmaram sua interpretação: eu fui restabelecido no meu cargo, e o outro foi pendurado." 
O faraó mandou chamar José, o qual foi, imediatamente, tirado do cárcere. Ele barbeou-se, trocou de roupas e apresentou-se diante do faraó. 
Este disse-lhe: "Tive um sonho que ninguém pôde interpretar. Mas ouvi dizer de ti, que basta contar-te um sonho para que tu o expliques." 
"Não sou eu, respondeu José, mas é Deus quem dará ao faraó uma explicação favorável." 
O faraó disse então a José: "Em meu sonho, eu estava à margem do Nilo, 
e eis que do Nilo saíram sete vacas gordas e belas, que se puseram a pastar a verdura. 
E saíram em seguida sete outras vacas magras, feias e disformes, como jamais vi em todo o Egito. 
As vacas magras e feias devoraram as sete primeiras, as gordas, 
que entraram em seu ventre como se nada fossem, pois ficaram tão macilentas e feias como antes. Nesta altura despertei. 
E tive outro sonho: vi elevar-se de uma mesma haste sete espigas cheias e belas. 
Mas eis que sete outras espigas medíocres, finas e queimadas pelo vento do oriente, germinaram em seguida; 
e as espigas magras engoliram as sete belas espigas. Em vão contei tudo isto aos mágicos; nenhum deles pôde dar-me a explicação". 
José disse ao faraó: "O {duplo} sonho do faraó reduz-se a um só. Deus revelou ao faraó o que ele vai fazer. 
As sete belas vacas são sete anos, e as sete belas espigas, igualmente, sete anos; o sonho é um só. 
As sete vacas magras e feias que saíram em seguida são também sete anos; e as sete espigas vazias e queimadas pelo vento do oriente serão sete anos de miséria. 
É como eu disse ao faraó: Deus lhe revela o que vai fazer. 
Haverá sete anos de grande abundância para todo o Egito. 
Virão em seguida sete anos de miséria que farão esquecer toda a abundância no Egito. A fome devastará o país. 
E a abundância do país não será mais notada, por causa da fome que se seguirá, porque será violenta. 
Se o sonho se repetiu duas vezes ao faraó, é que a coisa está bem decretada da parte de Deus, que vai apressar-se em executá-la. 
Agora, pois, escolha o rei um homem sábio e prudente para pô-lo à testa do país. 
Nomeie também o faraó administradores no país, que recolham a quinta parte das colheitas do Egito, durante os sete anos de abundância. 
Eles ajuntarão todos os produtos destes bons anos que vêm, e armazenarão o trigo nas cidades, à disposição do faraó como provisões a conservar. 
Estes mantimentos formarão para o país uma reserva em previsão dos sete anos de fome que assolarão o Egito. Dessa forma o país não será arruinado pela fome." 
Essas palavras agradaram o faraó e toda a sua gente. 
"Poderíamos, disse-lhes ele, encontrar um homem que tenha, tanto como este, o espírito de Deus?" 
E disse em seguida a José: "Pois que Deus te revelou tudo isto, não haverá ninguém tão prudente e tão sábio como tu. 
Tu mesmo serás posto à frente de toda a minha casa, e todo o meu povo obedecerá à tua palavra: só o trono me fará maior do que tu." 
"Vês, disse-lhe ainda, eis que te ponho à testa de todo o Egito." 
E o faraó, tirando o anel de sua mão, pôs na mão de José; e o fez revestir-se de vestes de linho fino e meteu-lhe ao pescoço um colar de ouro. 
E, fazendo-o montar no segundo dos seus carros, mandou que se clamasse diante dele: "Ajoelhai-vos!" É assim que ele foi posto à frente de todo o Egito, 
e o faraó disse-lhe: "Sou eu o faraó: sem tua permissão não se moverá a mão nem o pé em toda a terra do Egito." 
O faraó chamou a José Tsafenat-Paneac, e deu-lhe por mulher Asenet, filha de Putifar, sacerdote de On. 
José tinha trinta anos quando se apresentou diante do faraó, o rei do Egito. Ele retirou-se da casa do faraó e percorreu todo o país. 
A terra produziu abundantemente durante os sete anos de fertilidade. 
José ajuntou todo o produto destes sete anos no Egito e os pôs em reserva nas cidades, e os mantimentos dos campos que estavam ao redor de cada cidade, guardou-os na mesma cidade. 
José ajuntou trigo como a areia do mar, em tal quantidade que se não podia contar, pois que ela excedia a toda a medida. 
Antes que viesse o ano de fome, nasceram a José dois filhos, que lhe deu Asenet, filha de Putifar, sacerdote de On. 
José chamou ao primeiro Manassés, "porque, dizia ele, Deus fez-me esquecer de todo o meu trabalho e de toda a minha família." 
Chamou ao segundo Efraim, "porque, disse ele, Deus tornou-me fecundo na terra de minha aflição." 
Tendo acabado os sete anos de abundância que houve no Egito, 
os sete anos de miséria começaram, assim como o tinha predito José. A fome assolou todos os países, mas havia pão em toda a terra do Egito. 
Em seguida houve fome também no Egito, e o povo clamou ao faraó pedindo pão. Este disse a todos os egípcios: "Ide a José, e fazei o que ele vos disser." 
Como a fome assolasse toda a terra, José abriu todos os celeiros e vendeu víveres aos egípcios. Mas a penúria cresceu no Egito. 
E de toda a terra vinha-se ao Egito comprar trigo a José, porque a fome era violenta em toda a terra. 

Så hendte det da to år var omme, at Farao drømte han stod ved elven*. / {* Nilen.} 
Og se, det steg op av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset. 
Og efter dem steg det op av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de stod ved siden av de andre kyr på elvebredden. 
Og de stygge og magre kyr åt op de syv vakre og fete kyr. Da våknet Farao. 
Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste op på ett strå. 
Og efter dem skjøt det op syv aks som var tynne og svidd av østenvind. 
Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks. Da våknet Farao, og skjønte at det var en drøm. 
Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggerne og alle vismennene i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunde tyde dem for ham. 
Da talte den øverste munnskjenk til Farao og sa: Jeg må idag minne om mine synder. 
Farao blev vred på sine tjenere og satte mig fast hos høvdingen over livvakten, både mig og den øverste baker. 
Da hadde vi hver sin drøm i samme natt, jeg og han, og våre drømmer hadde hver sin mening. 
Og det var en hebraisk gutt sammen med oss der; han var tjener hos høvdingen over livvakten; ham fortalte vi våre drømmer, og han tydet dem for oss; efter som enhver hadde drømt, tydet han dem. 
Og som han tydet dem for oss, således gikk det; jeg blev satt i mitt embede igjen, og han blev hengt. 
Da sendte Farao bud og lot Josef kalle, og de førte ham skyndsomt ut av fengslet; og han lot sig rake og skiftet klær og trådte frem for Farao. 
Da sa Farao til Josef: Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den; men jeg har hørt si om dig at så snart du hører en drøm, kan du tyde den. 
Og Josef svarte Farao og sa: Det står ikke til mig; Gud vil gi et svar som spår lykke for Farao. 
Da sa Farao til Josef: Jeg syntes i drømme at jeg stod på elvebredden. 
Og se, av elven steg det op syv kyr, fete og vakre av skikkelse, og de gikk og beitet i elvegresset. 
Og efter dem steg det op syv andre kyr, tynne og svært stygge av skikkelse og magre; jeg har aldri sett så stygge kyr i hele Egyptens land. 
Og de magre og stygge kyr åt op de syv første, fete kyr. 
Og da de hadde fått dem til livs, kunde det ikke merkes på dem, de var like stygge å se til som før. Da våknet jeg. 
Så drømte jeg igjen, og se: Syv aks, fulle og gode, vokste op på ett strå. 
Og efter dem skjøt det op syv aks som var fortørket og tynne og svidd av østenvind. 
Og de tynne aks slukte de syv gode aks. Og jeg fortalte det til tegnsutleggerne, men ingen kunde forklare det for mig. 
Da sa Josef til Farao: Faraos drømmer har én mening; hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao få vite. 
De syv gode kyr er syv år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm. 
Og de syv magre og stygge kyr som steg op efter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme. 
Det er som jeg sa til Farao: Hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao se. 
Det kommer syv år med stor overflod i hele Egyptens land; 
men efter dem kommer det syv hungersår, så all denne overflod skal bli glemt i Egyptens land, og hungeren skal arme ut landet; 
og ingen skal minnes den overflod som var i landet, for hungeren bakefter; for den skal bli meget hård. 
Men at drømmen kom to ganger for Farao, det vil si at saken er fast besluttet av Gud, og at Gud vil gjøre det snart. 
Nu skulde Farao utse sig en forstandig og vis mann og sette ham over Egyptens land! 
Det skulde Farao gjøre og så sette opsynsmenn over landet og ta femtedelen av avgrøden i Egyptens land i de syv overflodsår. 
Og de skal samle alt som kan tjene til føde, i disse gode år som kommer, og under Faraos hånd dynge op korn i byene til føde og ta vare på det. 
Og kornet skal tjene til forråd for landet i de syv hungersår som skal komme over Egyptens land, så landet ikke skal ødelegges av hungeren. 
Disse ord syntes Farao og alle hans tjenere godt om. 
Og Farao sa til sine tjenere: Mon det finnes nogen som han, en mann som har Guds ånd? 
Så sa Farao til Josef: Siden Gud har latt dig vite alt dette, så er det ingen så forstandig og vis som du. 
Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette sig efter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor dig. 
Og Farao sa fremdeles til Josef: Se, jeg setter dig over hele Egyptens land. 
Og Farao tok sin signetring av sin hånd og satte den på Josefs hånd og klædde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals. 
Og han lot ham kjøre i den vogn som var nærmest efter hans egen, og de ropte foran ham: Abrek!* Og han satte ham over hele Egyptens land. / {* bøi kne!.} 
Og Farao sa til Josef: Jeg er Farao, og uten din vilje skal ingen mann løfte hånd eller fot i hele Egyptens land. 
Og Farao gav Josef navnet Sofnat-Paneah* og gav ham til hustru Asnat, en datter av Potifera, presten i On. Så drog Josef omkring i Egyptens land. / {* måskje: Verdens frelser.} 
Josef var tretti år gammel da han stod for Egyptens konge Faraos åsyn. Og efterat Josef var gått ut fra Farao, reiste han gjennem hele Egyptens land. 
Og jorden bar rikelig i de syv overflodsår. 
Og han samlet alle slags grøde i de syv gode år som kom i Egyptens land, og la den op i byene; i hver by la han op avgrøden fra landet som lå omkring. 
Så hopet da Josef op korn som havets sand, i svære mengder, inntil de holdt op med å telle; for det var ikke tall på det. 
Før det første hungersår kom, fikk Josef to sønner med Asnat, datter av Potifera, presten i On. 
Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse*; for [sa han] Gud har latt mig glemme all min møie og hele min fars hus. / {* en som får folk til å glemme.} 
Og den andre sønn kalte han Efra'im*; for [sa han] Gud har gjort mig fruktbar i det land som jeg led ondt i. / {* dobbelt frukt.} 
Da de syv overflodsår i Egyptens land var til ende, 
begynte de syv hungersår å komme, således som Josef hadde sagt. Da blev det hungersnød i alle landene, men i hele Egyptens land var det brød. 
Og da hele Egyptens land led hunger, ropte folket til Farao om brød. Da sa Farao til alle egypterne: Gå til Josef! Hvad han sier eder, skal I gjøre. 
Da det nu var hungersnød over hele landet, åpnet Josef alle oplagshusene og solgte korn til egypterne; for hungersnøden var hård i Egyptens land. 
Og fra alle landene kom de til Josef i Egypten for å kjøpe korn; for hungersnøden var hård i alle landene. 

Gênesis 42

Veja também

A importância do amor ao próximo segundo a Bíblia

O que a Bíblia diz sobre os “Falsos Profetas”?